I dag er jeg helt tom. Jeg trenger å skrive det ut. Vi har mistet en kollega. Han ble bare 56 år. 22 av disse årene viet han til oss. To unge døtre og en ny kjæreste står igjen, helt knust av sorg. Dette er så uforståelig, så vondt.
For 10 måneder siden var han helt frisk. Vår umistelige kollega, et ikon på vår arbeidsplass. Så kom kreften og tok han. Hvorfor er det slik at de beste må gå først? De sunneste, de varmeste, de sterkeste? Barndomsvennen sa i talen sin i kirken i dag: «Hva var du egentlig laget av? Det er ingen som deg, du var ikke blant de beste, DU var den beste.» Continue reading →