Har DU vært på NAV? – tinteguri deler

Det er søndag, og på tide å dele en liten historie. Det koster litt å dele denne historien, men jeg gjør det fordi jeg tror det er viktig.

For tre år siden havnet jeg, som så mange andre før meg, i en veldig tøff situasjon – på NAV.
Etter å ha ledet et lite selskap som fikk en trist og brå avslutning, for alle parter – ansatte, ledere, styret og eiere, endte jeg altså på NAV kontoret. Dette er en kort historie om hvordan jeg opplevde det. «Å leve på Staten» – det sitter langt inne for meg, bra barndommen av – selv om jeg vet at jeg har de samme rettighetene som alle andre. Personlig, å gå fra synlig lederstilling til NAV, å ikke kunne gjøre opp for meg når månedens regninger kom, og ikke var jeg god til å be om hjelp heller – så ble dette en vanskelig situasjon selv om jeg ikke var i NAV systemet lenge, så satte det spor. Jeg var helt ukjent med den delen av NAV, hva jeg måtte gjøre for å registrere et krav og å «melde meg» som arbeidsledig.

En regnfull mandag i august, for tre år siden, syklet jeg ned til det lokale NAV kontoret (firmabilen var levert inn). «Druknet katt» er en god beskrivelse av hvordan jeg følte meg da jeg svært motvillig parkerte sykkelen foran kontoret, tok av meg hjelmen og gikk inn. Jeg skammet meg så inderlig. Det var så vidt jeg tok blikket opp, trakk kølapp og fant et sted å vente hvor jeg trodde ingen kunne se meg. Så var det min tur. Damen bak skranken rakk ikke å si noe før jeg sa, og jeg tror jeg hvisket:: «Hei, jeg skal IKKE bruke din tid, jeg skal IKKE ta penger fra Staten – jeg skal BARE registrer et krav». Hun så på meg, noe forvirret, og sa: «Javel….».

Jeg fikk noen papirer og ble henvist til et langbord med datamaskiner som var plassert foran store vinduer med utsikt til gaten. Alle må registrere seg selv. Et langbord av «tapere» var følelsen – og var det nødvendig, tenkte jeg – å plassere oss på vindusutstilling? Da jeg satt og registrerte informasjonen på NAV sine datamaskiner, tok jeg blikket opp for å se litt på hvem det var som satt på plassene ved siden av meg. Det var folk i alle aldre, kvinner og menn, med ulike nasjonaliteter. Stemningen var veldig spesiell. Det var stille, det var «tomt», det var nedtrykkende.
Jeg var i ferd med å synes veldig synd på meg selv, men vindusplassen på NAV kontoret fikk meg til å tenke, på andre enn meg selv. Hadde ikke jeg selv sendt mange mennesker i samme NAV kø da jeg nedskalerte selskapet jeg ledet bare noen måneder i forveien? De også måtte sitte på langbordet. Dag inn og dag ut kommer det folk til NAV for å sitte på det langbordet – og det må være så vondt så vondt. Hvis jeg tok dette så hardt, som anser meg selv som rimelig sterk mentalt, og med gode muligheter for å finne ny jobb –  hvordan måtte vel ikke andre ta det som ikke hadde de samme mulighetene som meg til å snu situasjonen? Det er ikke lov til å synes synd på seg selv, nå tar du deg i nakken og skjerper deg, sa jeg til meg selv. Jeg registrerte meg, satte meg på sykkelen igjen og syklet hjem.
Tid for refleksjon. Jeg begynte å tenke på hva det var med besøket på NAV kontoret som var verst. Det var skamfølelsen – det var det som satt i ryggmargen om at man ikke skulle ta i mot penger fra Staten, som gjorde så vondt. En fallitt. Å fysisk måtte stille opp på NAV bekrefter på en måte situasjonen du er i, på en veldig ubehagelig måte. Å bli plassert foran vinduene på Solli Plass gjorde ikke situasjonen bedre. Selvfølelsen var helt på bunn.
Jeg har lest mange bøker om ledelse i mitt liv, men ingen kapitler som konkret omhandler «Hvordan takle en NAV opplevelse – fra et arbeidstaker og arbeidsgiver ståsted». Det skulle ha vært et kapittel til: «Hvordan sjansen øker for at du selv blir kjent med NAV når du har topplederambisjoner». Jeg forstod selv at jeg hadde veldig godt av denne erfaringen, dette var ekte, ufrivillig «learning by doing», og jeg tenkte mye på de som jeg selv hadde sendt i NAV kø. Dette ga meg et annet perspektiv og en dypere forståelse for hvor viktig det er med gode prosesser når selskaper ikke har noe annet valg enn å gå til nedbemanning for å redde selskapets fremtid.
Min neste refleksjon gikk på hvordan NAV kunne gjøre noe med dette «etterlatte inntrykket» som de faktisk gir mange som kommer på NAV i en lignende situasjon for første gang. Hva var det jeg skulle ønske at NAV kunne tilby meg og alle andre da? Hva ville hjelpe mot denne følelsen, som jeg tror så mange får/har?
Behovet for at noen forteller deg at DU er verdt noe. Noen som tar tak i deg og «normaliserer» situasjonen, bekrefter for deg at mange har vært der før deg og at dette kun er et lite stoppested og at det er mye man selv kan gjøre for å komme ut av situasjonen. En sånn samtale, med en gang. En times prat med en på NAV, FØR man registrerer seg på taperbordet. Det hadde vært noe, det hadde hjulpet.
Jeg lovte meg selv at jeg ville gjøre noe med dette i fremtiden, og at jeg aldri måtte glemme tanken. Det er tre år siden. Nå skal jeg gjøre noe med det.
Min arbeidsgiver gir alle ansatte 4 timer i måneden til frivillig arbeid som et ledd i sin fokus på sosialt samfunnsansvar. Vi kan selv velge formål og oppgave. Mange kolleger har allerede gjort mye fint for veldig mange. Jeg har ikke deltatt ennå. Jeg vil velge bistand til NAV. Det valget tok jeg for tre år siden Nå har jeg en arbeidsgiver som legger til rette for at jeg kan gjøre det. Jeg skal kontakte NAV denne uken for å høre om det er mulig å være med å bidra til å lage et slikt opplegg for frivillige, og om jeg kan komme ned på det kontoret jeg selv var, for å være til disposisjon 4 timer i månedene hvis noen har behov for å høre at de er verdt noe.
Av Anita Krohn Traaseth.

52 thoughts on “Har DU vært på NAV? – tinteguri deler

  1. NAV er forbi alt håp… bli heller med i Lions :-)

    http://gaute.me/2012/08/hva-er-lions-club/

    Jeg kan ikke si at jeg kjenner meg igjen i den taper-fremstillingen på NAV-kontoret. Mulig det er fordi jeg følte at det ikke var min skyld at jeg måtte ta turen til NAV.

    Det jeg derimot følte, var en følelse av å stange hodet mot en vegg. NAV var mer opptatt av byråkrati og skjemaer enn å hjelpe de menneskene som kom inn døra fordi de hadde havnet i en vanskelig situasjon.

    Saksbehandlerene visste ingenting om hvordan de skulle håndtere en situasjon der arbeidsgiver var konkurs. Jeg tror jeg var fem ganger hos dem for å fylle ut nye skjemaer før de sluttet å sende brev der de beklaget den ene saksbehandlingsfeilen etter den andre.

    Noe penger fikk jeg ikke fra NAV før lenge etter at jeg var kommet i arbeid igjen, så å spare seg opp et buffer så man klarer seg noen måneder uten inntekt er min største anbefaling til alle.

    • Hei Gaute! En av årsakene til at du ikke kjente igjen den følelsen, kan være at du ikke hadde det øverste lederansvaret. Baksiden av medaljen da er at man kan ikke fortelle alt til ansatte, det er en konfidensialitetsplikt som er meget sterk.

      Veldig enig med deg når det gjelder buffer rådet ditt- det hadde ikke jeg, og jeg lærte det the hard way!:)

  2. Et svært modig innlegg om egen skamfullhet og følelse av mindreverd!! En deling av din refleksjon jeg håper flere enn meg lærer noe av, når nedbemanning er virkeligheten. Når kollegaer og medarbeidere man jobber side om side med i oppgangstider, må ta med seg skammen å gå. Jeg vil se mer medmenneskelighet i slike prosesser. Fremtiden trenger slike ledere! Håper dine 4 timer, ditt engasjement og ikke minst din lærdom blir hos NAV!!

    • Tusen takk for kommentarene dine Anne Gro:) Jeg ringer NAV denne uken. Spørsmålet blir da: vil de ta i mot frivillig bistand 4 timer i uken eller ei? Hva tror du?

      • Jeg skulle så gjerne sagt JA, men dessverre opplever jeg, og mange med meg at NAV sliter med sitt byråkrati. Så jeg er redd rammer og retningslinjer vil hindre deg i å få bruke dine 4 timer hos NAV. Om noen så burde de jublet til frivillig bidrag. Men jeg kan ta feil og det håper jeg så inderlig at jeg gjør! Hold oss oppdatert :-)

    • Tusen takk :) Det tar tid å bygge opp en blogg, og la folk bli kjent med tinteguri. Det er mange aspekter å belyse, og det er følgere på bloggen som bestemmer neste innlegg ved sine tilbakemeldinger. Tusen takk!

  3. Utrolig bra! Dette viser jo også hvor reflektert, og tilstedeværende du er som person, og leder! Man kan ikke utelukkende bare kjøre rå business og se på bunnlinjen. Mange ledere tenker nok «it´s the name of the game», greit nok, men jeg tror samfunnet generelt ville hatt godt av en ærlig bevistgjøring rundt temaet du tar opp. Det er jo menneskene som står for verdien, i ethvert selskap.

    • Kunne ikke vært mer enig – «det er menneskene som står for verdien»! Tusen takk for at du tok deg tid til å kommentere på bloggen, det gir meg mer «fuel» til å skrive mer, og dele – for det er poenget:)

  4. De fleste av oss har nok fordommer mot det å bli arbeidsledig, kanskje aller verst for ledere, fordommer mot å motta hjelp og penger fra staten og ikke minst fordommer mot NAV. Fordommene mot NAV kan nok likne litt på det mange har i forhold til Barnevernet. Man kan bli livredde med tanke på at Barnevernet skal trekkes inn men Barnevernet som NAV er der som en rettighet for oss alle. De er til for å hjelpe og ikke skremme. Det er en fordom! Nå er det slik at NAV fikk ramsalt kritikk i en artikkelserie som Aftenposten hadde vinteren 2010 angående NAV reformen og utbyggingen av NAV kontorene. Det er ikke akkurat god næring for å skape et godt image. NAV og Barnevernet har på den måten et imageproblem. De skal gi råd og veiledning i en vanskelig situasjon og «ikke ta barnet fra deg», som mange frykter eller dynke deg med søknadspapirer og tungt byråkrati. NAV og andre instanser med dårlig rykte kunne trenge ledere som deg til å foreta imagebygging:-)

    • :) takk for tilliten:) Tror du har veldig rett i dine refleksjoner. Det er synd at så viktige instanser ofte får en overvekt av negativ omtale. Oppgaven de har er så viktig, og den er kompleks, ekstremt kompleks. Jeg skal ringe NAV denne uke å høre om de er åpne for frivillig bidrag. Hva tror du? Får jeg nei eller ja?

  5. Gratulerer med en strålende inntreden i bloggsfæren, Tinteguri! Jeg er imponert over kvaliteten, innsikten og rausheten du deler allerede. Du har skjønt dette mediet og er en berikelse. Gleder meg til fortsettelsen!

  6. Hvorfor taper-følelsen oppstår er interessant, jeg tror det er svært individuelt.

    De aller fleste får en eller annen stønad fra NAV, (sykepenger, kontantstøtte mm), men likevel er det knyttet skam og andre nedtrykkende følelser til etaten. At noen har blitt overrasket over at du har «gått på NAV» sier kanskje litt om hvor stignatisert det er. Disse som reagerer tror kanskje at såkalt vellykede folk ikke er menneskelige? Eller at dem som får økonomisk støtte fra NAV har motivasjonsbrist eller at helsen kan viljestyres?

    Lykke til med din praksistid. Jeg tror det kan gi deg nyttig erfaring.

  7. Hei Anita.
    Samme skamfulle følelsen hadde jeg også da jeg entret NAV. Men jeg møtte faktisk noen positive og hjelpsomme mennesker, som gikk rundt til oss som satt der og registrerte oss, og spurte om de kunne hjelpe. Kanskje er det fordi jeg bor på «landet», og at de har bedre tid til oss der?
    Heldigvis var jeg ikke i NAV systemet mer enn 1,5 mnd:-) Forresten morsomt å lese bloggen din.

    • Møtte veldig hyggelige mennesker på NAV jeg også Kikki :), NAV ansatte var absolutt ikke problemet – det var egen skamfølelse som satt i ryggraden fra jeg var liten samt at jeg hadde øverste lederansvar.

  8. Du deler en følelse som kun du har definisjonsmakten over , tenker jeg. Jeg ser mennesker daglig som med rette kan være stolt over alt de er- også i en kø til NAV. En slik følelse av stolthet er en følelse vi kan velge- men da må vi velge bort skammen først . Hvilken nytte har vi av skamfølelsen ? Og kan noen ved NAV være istand til å gi deg en følelse av skam om du ikke vil ha den ? Det er spennende å følge deg tinteguri ;0)

    • Det har du helt rett i:) Det er min skamfølelse som jeg beskriver, det har INGENTING med NAV å gjøre – det er hvordan JEG følte det, og som jeg tror mange kan kjenne seg igjen i. Nå, i etterkant ser jeg på det som en svært verdifull erfaring. Jeg lærte mye som menneske og som leder. Skammen har jeg valgt bort nå, men den måtte få leve ut litt først. Skamfølelsen er nyttig syntes jeg – den er ekte, den er lærerik. Jeg ville med erfaringen bistå NAV frivillig ved å tilby våre 4t på jobben som kan brukes til samfunnsansvar pr måned. Å være til disposisjon dersom noen trengte en samtale, noen som også hadde skamfølelse. Så kan jeg fortelle de at det blir til verdifull erfaring etterpå:)

      • Spennende tanker til Tanketrollet og videre fra deg, tinteguri!
        Jeg tenker at skam ikke er en bevisst følelse, det er først når vi får hjelp til å se oss selv eller får avstand til følelsen, eller tilstanden som utløste følelsen, at vi klarer å se den. Da kan vi se nærmere på den og forstå den, for siden å bruke den slik det virker som du gjør nå.

        Tror du gjør en viktig jobb når du skriver om dine opplevelser med NAV.

        **
        Jeg vet ikke om du har sett det (via ping), så jeg vil nevne det her at jeg har hentet inspirasjon til en bloggpost hos meg fra bloggen din. Kom gjerne innom og se:
        http://melivetpaaslep.wordpress.com/2012/08/14/ulikt-liv-samme-verdi/

      • ;0) vi har alle mange følelser som vi henger på en » annen » – projisering er nyttig når vi ser den – og det gjør vi jo etter en stund ( iallfall noen ganger ) . Lykke til ;0)

  9. Hei! Beklager å skuffe deg, men det er nok ikke verre for deg som leder enn for de på gulvet å entre nav. Jeg har selv måttet gå dit fra å eie eget selskap og fra en tid jeg kun var på gulvet. Har måttet gå dit grunnet sykdom og annet. Jeg håper du finner annet å bruke dine 4 timer i mnd på. For at du sitter der å jatter med folk du ikke en gang kjenner om hvor verdifulle de er, når du sitter med en slik fordomsfull holdning til «taper»bordet som du selv kaller det, har du ingen ting der å gjøre. Før du setter deg ned å tror du skal kunne forandre tilstanden på nav, bør du virkelig sette deg inn i hvordan vi har det som må kjempe vår kamp med dem på ukentlig, månedlig og årlig basis. INGEN er tapere eller noe mindre verdig av å gå dit, å da kan du holde ord som taper langt unna den gruppen som er avhengig av nav! Vi er ikke så interessert i om du sitter der å tømmer deg for trøstende ord. Om du vil gjøre noe for oss så hjelp oss å kjempe for en bedre hverdag hvor vi får den hjelpen vi trenger å har krav på. Hjelp oss å kjempe for å bli hørt. Hjelp oss å kjempe mot all hetsen å trakasseringen vi må igjennom fra uvitende bedrevitere som dømmer oss nord og ned fordi vi av forskjellige grunner må gå dit, enten det er sykdom eller arbeidsledighet. Hjelp oss å stoppe synet på at alle som går på nav er late, når fakta er at de fleste av oss mer enn noe annet ønsker et verdig liv med noe å gå til, noe å fylle dagene med, og et tilhørighet i et fellesskap. Dette blogg innlegget ditt er regelrett provoserende. Tror du bør skaffe deg en god del mer erfaring før du sitter med løsningen på nav følelsen! For det er ikke at du prater, men at NAV lytter!!! Meld deg inn i gruppen protest mot nav systemet, å les litt om hvilke problemer vi virkelig har med nav!

    • Hei FrøkenKrøll – først og fremst, takk for engasjement og viktig kommentar til innlegget.

      Vil presisere en ting; jeg står frem med navn og bilde på bloggen – og jeg forventer at de som vil ha en sunn og konstruktiv diskusjon på min blogg, minimum stiller med navn i fremtiden.
      Jeg utfordres gjerne og inviterer til det, men neste melding, som går til kraftig motbør av en personlig uttalelse fra meg, uten navn vil ikke aksepteres som kommentar. Det er min frihet og rettighet på min blogg. Har du noe å si – si det med navn – ellers er min blogg ikke det rette diskusjonsfora for deg.

      Jeg skrev dette innlegget og presiserte at dette gjaldt min følelse av opplevelsen – at jeg kaller det taperbordet, er mitt problem, min skamfullhet. Det hadde ingenting med NAV ansatte eller andre NAV brukere å gjøre. Dette uttaler jeg meg om kun på vegne av meg selv.

      Alt jeg skriver i denne bloggen gjelder kun egne meninger, tanker, følelser og refleksjoner. Jeg snakker aldri på vegne av andre enn meg selv.

      For å være veldig tydelig, jeg ser på ingen måte alle de (vi) som må innom en periode eller er på NAV over lang tid som tapere, heller motsatt. Jeg ser at du oppfatter det slik, og det beklager jeg virkelig.

      Jeg ser det som en styrke både som menneske og leder at jeg har den erfaringen nå. At jeg måtte kjempe med en skamfølelse mange vil mene er helt unødvendig, aksepterer jeg – uansett, den var reell for meg og jeg tror da at den kanskje er reell for flere.

      Jeg tror det er et stort mangfold og spenn blant alle personer som er på/må på NAV, en eller flere, eller store deler av livet sitt. Jeg tror ingen kan snakke på vegne av alle. Alle har sine individuelle historie. Jeg dømmer ingen.

      Jeg delte kun min historie. Den er ubetydelig i den store sammenhengen, men den var godt ment og jeg har ingen løsning for alle NAV brukere og kommer ikke til å melde meg inn i gruppen som protesterer mot NAV systemet – et system jeg har stor respekt for. Jeg protesterer ikke på bloggen min, jeg deler, og hvis jeg provoserer, så lærer jeg. Men det skal være rake pøkker med navn – og du skal kunne uttale deg på vegne av deg selv, ikke en hel gruppe.

  10. Hei,

    Et veldig godt innlegg, tror det er viktig å belyse at dette kan skje med alle, og at istedet for å være skamfull bør man fokusere på å komme seg i arbeid igjen, og ikek bli sittende igjen maktesløs på bunn.

    bra tiltak med litt NAV coaching, men er redd det kan bli tøft å komme igjennom byråkratiet.

    Lykke til!

  11. Jeg har aldri vært ved et langt bord på NAV, men jeg har sittet der og ventet på samtaler som ikke nødvendigvis fører til noe konkret handling. Da jeg endelig fikk gjøre noe for pengene staten gir meg (og som jeg har jobbet meg opp en rett til å få når krisen lammer), og fikk den praksisen jeg er i, falt et meste på plass. Det jeg frykter er når tiltaket tar slutt om en måned. Da må jeg kanskje møte opp på kontoret hvor personene er hyggelige, men stemningen gjør alle som kommer inn døren til mindre enn de er. Hvem går vel frivillig til et sted som får en til å føle seg så mindreverdig?

    • Du har så rett så rett! Og det er det jeg tror man kan gjøre noe med – dette er dette vi må ta ved «hornene» – fjerne noe av mindreverdighetsfølelsen og det negative stempelet NAV klienter ofte opplever. Da må vi prate om det. Så må vi forelå noe. Så må vi prøve å få det til.

  12. At du kan gjøre noen forskjell hos nav har jeg sterke tvil om, men å endre inntrykket av nav klienter hos personer sånn som din far, DET hadde vært nyttig.
    Personer som absolutt vil snylte på staten, de gjør det uavhengig om det er en skam eller ikke, for de eier ikke skrupler uansett.

    Sånn som systemet fungerer i dag, så blir ALLE nav klienter mistenkeliggjort om de lider av ett eller annet som gjør at de ikke kan fungere 100 prosent i arbeidslivet, man må kjempe mot ett mektig system som slår deg ned gang på gang, slik at man blir enda mer psykisk utmattet og ødelagt enn man var i utgangspunktet. Resultatet blir at de mest «oppadgående» personene glir igjennom «slusene».

    Jeg vet om flere personer som har jobbet i 100 prosent arbeid (svart) +++ i påvente av uføretrygd, så hensikten med å gjøre det vanskelig med å få uføretrygd faller vekk, det er bare enda en belastning for de som allerede er i en vanskelig situasjon og ikke har ressuser eller nettverk til å ta vare på seg.

    At du skal sitte å jatte med personer som deg selv, som synes synd på seg selv fordi de må innom nav kontoret noen timer, blir nesten provoserende i mine øyne.
    Vil du gjøre en betydelig endring, så endre folks negative inntrykk av nav klienter, de fleste er der fordi de må, ikke fordi de vil…

    Misforstå meg rett, jeg tror/vet du bare har gode hensikter, men synes bare de er litt feilplasserte.
    Men lykke til med prosjektet ditt :)

    • Kjære Pål – jeg skal ikke sitte å jatte med personer som meg selv. Jeg skal bidra. Jeg har en genuin tro på at jeg kan gjøre en forskjell i livet. Jeg skal gjøre et forsøk. Det er mange som skal være med på det 19.september. Man klarer ingenting alene og man klarer aldri å snu en situasjon med å innta «offerrollen» og resignere. Jeg har energi. Jeg skal bruke den på de som vil noe – og det er ikke overraskende, veldig mange:) Sammen kommer vi til å skape en effekt. Hva det blir og når, det får tiden vise:)

    • Å, det var en fin melding å få Torild – TUSEN TAKK! Det kosta meg litt å skrive denne historien, selv om veldig mange som har hatt det mye verre enn meg!

  13. Hei. Kjekt å lese din erfaring med Nav, og ikke minst høre at det gikk «godt» til slutt , og at kanskje de ansatte ikke var så aller verst å ha kontakt med? Det er svært mange som er i kontakt med Nav, av ulike grunner, søknad om kontantstøtte, foreldrepenger og ikke minst de som er mellom to jobber. Jeg synes det er trist dersom det er mennesker som føler seg som tapere og skammer seg for å ta den nødvendige turen til Nav. Tapere er de ikke, og dersom de Nav ansatte ser på sine besøkende som tapere, ja da har de ikke noe på et servicekontor å gjøre. For det faktisk svært få i Norges land som ikke er i kontakt med Nav en eller annen gang i løpet av livet…..Nav er et rådgivings- og veiledningskontor, de er der for å hjelpe. Mange Nav kontor har svært mye å gjøre, kanskje for lite folk også. Bruker man for mye tid på hver enkelt person som er innom, må den neste i køen vente enda lenger., de ansatte må derfor prøve å være så effektive som mulig, det er vanskelig å «trøste» de som kanskje trenger det….. Det vil nok være vanskelig for deg å kunne bidra på et Nav kontor, ikke fordi du ikke har ressurser til å hjelpe, men fordi de som kommer dit må få korrekt hjelp mht. korrrekte skjema, personvern, regelverk ( som er svært komplisert, jfr trygdeloven). Hva gjør du dersom en ber deg om hjelp til noe som har med regelverk å gjøre? tør du feks å gi råd, som kanskje er feil? Eller skal du be de ansatte om hjelp? Da blir jo kanskje belastningen på kontoret enda større dersom du må forstyrre de ansatte med ulike spørsmål. Jeg skjønner at du vil hjelpe, kanskje til gode samtaler, men tror det ikke er gjennomførbart…. De ansatte i Nav, og spesielt de som sitter i skranken på Nav har svært grundig opplæring, da de skal «kunne alt» ( som selvfølgelig er umulig) og svare på alle slags spørsmål så godt de kan med de ressurser de har til rådighet. Men tanken din er veldig god :-)

  14. Vi kan alle bli bedre med tanke på holdninger, meg selv deribland, men også du. Jeg ville nok ikke ha tilbudt meg å komme på din jobb for bidra/levere en bedre jobb enn det du og dine kolleger gjør.

    Det er helt klart at NAV kan bli bedre, men det gjelder vel alle bransjer/yrker.

    Har en ydmyk holdning til de store og krevende utfordringer NAV ansatte har som arbeider i mottaket. Ikke bare skal de ha store breddekunnskap, de skal også kunne håndtere mennesker i ulike situasjoner, behov, ressurser, helsesituasjoner og med ulike sinnsstemninger . I tillegg til dette må de beherske følgende fagsysystemer:

    Arena, Infotrygd, Personkortet, Pesys, Gosys, Bisys, Socio mm

    Utover dette skal de ha kunnskap om følgende områder, hvor man må kunne både noe om vilkår og evt. beregning av de ulike ytlser:

    NAV loven, folketrygdloven, medlemskap i folketrygden, dagpenger, individstønad, kvalifiseringsstønad, introduksjonsprogrammet, arbeidsmarkedskunnskap, sykepenger, sykefraværsoppfølging arbeidsavklaringspenger m/ tilleggsytelser, fødselspenger, barnetrygd, barnetilsyn, bidrag, overgangsstønad, grunn- og hjelpesstønad, gravferdshjelp, yrkesskade, menerstatning, AFP, alderspensjon, gjenlevendepensjon, barnepensjon, uførepensjon, krigspensjon, tekniske hjelpemidler, proteser, ortopediske hjelpemidler, fritak fra arbeidsgiveransvar, forsikring for selvstendig næringsdrivende, lov om sosiale tjenester, barneloven, forvaltningsloven, bostøtte, startlån via husbanken, boligsosialt arbeid, økonomirådgivning, utleieboliger, tolketjeneste, oppfølging av flyktninger, rus/LAR, disponering av brukers kontoer, EØS avtaler, rekruttering, virkemidler m.m.

    I tillegg må man ha kunnskap om tilstøtende lover og kunne generelt mye om øvrige kommunale og statlige tilbud.

    Så velkommen til 4 timer i måneden, tror det kan bli i knappeste lage til å tilegne seg nødvendig bredde kompetanse.

    Om du mener organiseringen av NAV ikke er optimal, må dette tas opp med styrende polikere, som skifter over tid, her har NAV ansatte lite påvirkningskraft utover å melde ønsker om endringer til våre sentrale myndigheter.

    Ja jeg jobber i NAV, hersker vel liten tvil om det nå. Er ydmyk for de som har uheldige møter med NAV, forbedring etterstrebes hver dag, men vi både tilstår og avslår, det er vårt mandat – og da kan vi heller ikke gjøre alle til lags.

    Ha en fin dag og lykke til i jobben, der du er.

    • Jeg er veldig lei meg for at du oppfatter at jeg kritiserer NAV ansatte. Denne historien har ingenting med ansatte å gjøre, kun mine egne følelser og opplevelse av å møte en situasjon som jeg syntes var beintøff personlig. De NAV ansatte jeg møtte gjorde en suveren jobb! Jeg ønsket med historien å fortelle hvordan jeg opplevde det som leder, som mange andre ledere før meg også har opplevd. Jeg snakker ikke på vegne av andre NAV klienter, det var kun ment som deling av en individuell leders opplevelse av hele situasjonen, ikke en fordømmelse av NAV systemet eller ansatte.

  15. Jeg følger med interesse de svar du får og den respons som beveger seg TIL deg – og FRA deg. – Og dette ble langt, men håper du finner noe du kan dra nytte av da :-)
    Jeg ser ikke at du «kritiserer » NAV- ansatte. Eller at du forsøker å «heve » deg over enhver annen, men en noe naiv tilnærming kan jeg fornemme :-) Og hvem er så jeg som kan si at du er naiv i tilnærmingen ? – Dog skal det sies at jeg ikke kan si at du ER naiv- men fra mitt perspektiv så opplever jeg dette som noe naivt da – men fra ett vennlig sted inni meg må vite :-)
    Du kan lese NOE om hvem jeg er og hvor jeg befinner meg nå her ; http://tanketrollet.wordpress.com/ .
    Jeg har selv vært «bruker» av NAV i mange år, så jeg kan mye om å være på den siden- og nå er jeg ansatt hos NAV ( dog bare midlertidig – men ett fantastisk springbrett internt eller eksternt ) , og nå sysler jeg daglig med sykefraværsoppfølging , samt noe av alle andre oppgaver fordi jeg er på ett lite lokalkontor og er heldig og får lære om «alt».
    Det startet med en flytting fra midtnorge til østlandet 15 august i fjor-en flytting som for meg hadde mange formål. Å få en jobb som jeg kunne bruke hele meg var ett av dem. Jeg søkte jobber og praksis innenfor en radius på 60 minutter med bil fra der jeg bor, og jeg søkte på jobber som ikke var utlyst. Og I januar fikk jeg praksis ved ett mindre NAV-kontor i ett nabofylke, og nå er jeg i 100 % stilling som saksbehandler / veileder ved det samme kontoret.
    De innleggene over her vedrørende fagkunnskap er relevant- du får ikke gjort stort annet enn å åpne konvolutten som posten er i om du ikke kan systemene ( og det tar måneder å få tak på det mest grunnleggende ) ,og det er ett særlig personvern og etisk ansvar. Jeg har aldri vært ett sted som krever så mye spesiell fagkunnskap som hos NAV- men i en tid nå så har jeg kunnet håndtere alle de systemer som er nevnt over i tillegg til møter med brukere, samarbeidspartnere og arbeidsgivere. Selv er jeg sykepleier og Coach i bunnen ( tiltak gjennom ytelse hos NAV ) , med bøtter og spann av «særutdanning» og brukererfaring i «NAV» og med livslang ervervet kjærnekunnskap om mange aspekter av livets utfordringer og «dumper i veien».
    Du beskriver din erfaring når du gikk fra lederstilling til NAV slik ; » Om mulig den værste kombinasjonen» – -hva er det med din erfaring som gjør den til en værre opplevelse enn en annens ?
    Er det det du selv forbinder med NAV- fra ett observerende- og kanskje dømmende ? perspektiv? Jeg tror kanskje ikke du har sett på ledere som bedre , men kanskje har du ubevisst hatt en dømmende tilnærming til » DE som går på NAV » ? DA kan vi lett komme i klemma og oppleve ett høyt fall når vi selv har behov for hjelp til å komme over ei dump i veien- tenker jeg. Eller er det dine tanker om en som får ytelse fra NAV ? «Snylteren» eller «taperen» ? Ingen får ytelse fra NAV uten at denne fyller vilkår for opptjening eller livsendring , så alle må KVALIFISERE til en ytelse fra NAV .
    Eller er det noe ved deg spesielt som gjør denne kombinasjonen til en værre kombinasjon enn en annen kombinasjon ? Det er jo DU som parkerer sykkelen «motvillig», og finner ett sted å vente «hvor ingen kunne se deg «.
    Sa de andre som var der noe til deg om at de «måtte sitte ved langbord for tapere » ?? Eller er dette en tolking som kommer fra deg og hvordan du selv så på deg ( og en annen) i en slik situasjon ?
    Du har jo vært leder og hardtarbeidende i mange år- betalt skatt slik at du skal kunne gå rakrygget i akkurat en slik situasjon – tenker jeg. Finnes det ikke værre ting enn å være arbeidsSØKER en kort stund………? Omdømme hos andre ? At andre skulle kunne se på deg – slik du KANSKJE så på andre i en slik situasjon ? HVA i akkurat den situasjonen ble trigget hos deg ?
    JEG tror at følelsen du beskriver kan bli trigget av NAV- situasjonen, og jeg tror at den følelsen som mange har i møte med NAV er godt etablert på forhånd- men at den også kan forsterkes i ett møte med NAV og i sammenheng med hjelpebehov. Det kan være illusjoner som brister, frykt for å miste kontrollen, frykt for det som KAN skje, frykt for konsekvens av endring i livet, O.L. dette er helt normale reaksjoner i ett psykologisk perspektiv.
    NAV er ikke et terapeutisk tilbud. MEN kan ha tilbud og tiltak som kan ha terapeutisk virkning for den det gjelder. Og så har jo HELSENORGE en plikt til å gi tilbud til den som har behov for HELSEhjelp.
    Er det NAV som GIR deg dette «etterlatte-inntrykket» ? Eller er det du selv ?
    Og for den som har behov for en samtale med NAV så er det fullt mulig å få en samtaletime med veileder / saksbehandler / rådgiver. Forholdene ligger sjelden til rette for å veilede utover generelt grunnlag i det som kalles «mottaket»- selv om det ofte er mulig på mindre lokale kontorer.
    Og ett NAV kontor har forskjellige «tilbud» – det er ett skille mellom stat og kommune, og det er forskjell på hva den enkelte kommune tilbyr sine innbyggere, og hvilke tilbud de forskjellige fylker har kjøpt og kan tilby.
    Dette er viktige forskjeller.

    Jeg tenker at du har fått en erfaring som du kan bruke i ditt ledervirke.En arena du kjenner. OM du skulle være nødt til å være med på å nedbemanne flere ganger i fremtiden så kunne du jo fra nå sørge for at du som leder har ett bredt fokus på det sosiale aspektet der du til enhver tid er leder. Sett deg inn i MULIGHETENE ved en slik situasjon. Sørg for at DU og ledelsen til enhver tid er informert om ytelser og muligheter så dere kan ivareta den ansatte på en god måte ved endring. Hva med sykefraværsoppfølgingen- mange sykefravær ender i en omfattende livsendring. Hva kan du som leder bidra med der ? Når det er store nedbemanninger eller avviklinger så vet jeg at det også er mulig å få bistand fra NAV på systemnivå slik at NAV kan informere de som blir berørt av endring.
    Og kanskje kan du bidra til at det er MENNESKET i all sin prakt som opplever å være viktig i arbeidshverdagen – ikke hva mennesket GJØR, HAR eller UTFØRER . DET tror jeg er sakens kjærne……..om jeg kan være så beskjeden :-)
    Å føle ansvar for de mennesker du jobber sammen med er jo en positiv og helt naturlig del av det å være kollega og leder. Men usunt om du påtar deg ansvar for den FØLELSEN de EVENTUELT måtte få underveis. De aller fleste kan skaffe seg jobb i dag i vårt land – bare ca 3 % ledighet- og hvis valget er «taperbordet» som du kaller det – eller en hvilken som helst jobb til en adekvat betaling ( om enn ikke lederlønn ) .
    Selv har jeg nå en midlertidig stilling ut året- MITT ANSVAR blir å ivareta MEG slik at jeg kan gå videre også etter årsskiftet. Hvis det er muligheter og handlingsrom så kan jeg få utvidet tiden der jeg er nå, men hvis det ikke er mulig så må JEG ta ansvar for MEG og se på ALLE muligheter. Jeg har tillitt til at leder ivaretar meg på best mulig måte innenfor handlingsrommet som er, noe ansvar utover det kan jeg ikke forvente at leder skal BÆRE.
    Slik er det vel for deg også :-) Vær den beste leder du kan være med det handlingsrommet du har , få DINE kolleger til å se seg selv slik at de er stolte uansett hvilken livsdump de møter nå eller senere. Og kanskje begynner det flrst med at vi ser OSS SELV som fullverdige uansett hvor i livet vi måtte være…….?

    Og hos NAV registrerer vi forresten ikke arbeidsLEDIGE- men arbeidsSØKERE :-)
    VENNLIG hilsen Nina

    • Tusen takk for at du har tatt deg tid og engasjement med å skrive en så fin og reflektert tilbakemelding!

      Du har helt rett, mine assosiasjoner og følelser rundt mitt møte med NAV er helt og holdent mine personlige perspektiver – skammen, beskrivelsene, de var reelle for meg. Hvorfor og når de oppstod mener jeg jo selv har kommet fra barndommen. At jeg ble lært opp med en holdning at man skal klare seg selv, uansett situasjon, og aldri be noen om penger, spesielt ikke staten som må bruke pengene på de som virkelig trenger det. Dette er selvfølgelig fullstendig feil og jeg har jo fra et fornufts ståsted absolutt like rettigheter til å benytte meg av systemet. Det er helt innlysende.

      Min historie beskriver ikke en pragmatisk, realitetsorientert bilde av situasjonen – det var svært så personlige følelser som kom frem, og som jeg vet jeg ikke er alene om, men som veldig få snakker om.

      Så til min naive tilnærming. :) Jepp – jeg tror faktisk jeg kan være med å bidra og påvirke. Jeg har gjort det før, og vil gjøre det igjen:) 19.september kommer det folk til et møte for å ta diskusjonen videre. Tanken er ikke revolusjonere noe som helst, tanken er å diskutere dette, få frem alle perspektivene og se om det er mulig å koke det ned til noen reelle, gjennomførbare forslag:)

      Ta et eksempel. Når man har registrert seg som arbeidssøker, blir man innkalt til et informasjonsmøte. I dette informasjonsmøte kunne NAV, dersom de ville, gi feks en spesiell gruppe arbeidssøkere, feks de som hadde adm.dir som sin siste stilling, videreformidle en informasjon/et navn som denne grupperingen kunne henvende seg til, frivillig, dersom de hadde lyst. Hadde jeg fått det tilbudet, hadde jeg nok takket ja. Mange ville sikkert takke nei, men kan det bistå en eller to eller tre til noe positivt, er det verdt det. Jeg bruker gjerne fire timer i måneden på å ha slike samtaler. Jeg trenger ikke å komme på NAV kontoret for å ha en slik samtale, jeg kunne invitere vedkommende til mitt arbeidssted eller på en cafe, bare for å ta en prat. Jeg tenker at en slik samtale ikke krever annet enn å være et medmenneske, NAV blir kun en formidler – de garanterer ingenting, de betaler ingenting, de tar ikke ansvar for det – de formidler bare en utstrakt hånd.

      • Jeg kjenner glede for at DU mottok min refleksjon og dissekering på den måten den var ment å være- nemlig en vennlig serving av ballen du selv servet ut :-) DET liker jeg GODT :-) Jeg inspireres av dine tanker om hvordan du kan gjøre dette- allerede på «skissenivå «. Jeg tror jeg har hørt at det i NAV finnes en egen avdeling med eget særeget navn som jobber med høyt utdannede som har vansker med å finne jobb-jeg kan forsøke å finne ut av det i begynnelsen av uken og gi deg tilbakemelding på det om du vil.
        Nå er det natten og jeg har kost meg og skrevet flere innlegg i egen blogg i kveld. Må noen ganger tømme tankeskapet og få det ned på tast så jeg får plass til nye tanker og refleksjoner jeg kan dykke ned i :-) – Tror du finner noen refleksjoner der som også du kan dra nytte av :-) VELKOMMEN !
        Tror at det er mulig dette du beskriver, men siden NAV er en forvalter så kan det være du må henvende deg til hovedkontor , eller fylke for å få «go » på det.

  16. Håper du får bidratt med ditt engasjement. I den statlige delen av nav er nok mye så regelstyrt og tunggrodd at det vil kreve en del av kontoret å få til noe. Det enkleste er å tilby noe uten å koble det direkte til nav. Feks kapp næringspark på Toten har vært på nav kontorene og reklamert for de ansatte angående etablererkurs, uten at disse kursene er tiltak gjennom nav. Om du skal tilby noe til nav er det nok enklest å tilby tiltak som de vet hva er, for eksempel praksisplass. Ellers går mye på anbud i nav.

    • Tusen takk for kloke innspill! Vi skal møtes den 19.september – og jeg er sikker på at mange hoder sammen klarer å finne på noen gode, realiserbare ideer :)

  17. 4 timer frivillig arbeid i måneden, en god og klok tanke fra arbeidsgiver, og en fin mulighet til å gjøre en forskjell. Liker godt at du får opp dialogen om hvordan den forskjellen best kan gjøres, og at du tar inn perspektivene som supplerer og nyanserer førstegangsopplevelsen din hos NAV. NAV er system og det er personer, begge deler med gode intensjoner og helt sikkert forbedringspotensial :-)

  18. Pingback: “Times are a changin” – et krafttak for NAV – kommer DU 19.september? | Tinteguri

  19. Hei,

    Jeg er så uendelig glad for at du har skrevet dette innlegget. I motsetningen til deg, så har ikke jeg turt å stikke en innnom NAVs kontorer. Jeg er glad for at man kan gjøre mye via nettet i dag. Jeg sitter hjemme og skal fylle inn et NAV-skjema for første gang i mitt liv. Jeg har aldri trodd at jeg skulle havne her. NAV er et utrolig negativt ladet ord og verb, som jeg definitivt ikke har lyst til å bli assosiert med. Likevel står jeg ovenfor den uungåelig sannheten. Jeg skal bli en NAV-klient. Jeg ønsker ikke at mange skal få vite om min min situasjon, men må likevel oppsøke min tidligere sjef for å få hennes underskrift på et av skjemaene til NAV. Dette føles som et dobbeltnederlag fordi:
    1. Jeg skammer meg fordi jeg er en NAV-klient
    2. Flere får vite at jeg må ha hjelp av staten – Få underskriften på et skjema fra min tidligere sjef

    NAV har etter min mening har en stor branding-oppgave foran seg. Hver gang organisasjonen er i media er det ofte ord som: snyting, latskap, juksing, i fokus. Dette bidrar kanskje til stigmatisering av en større gruppe i samfunnet som kun benytter seg av NAVs tjenester i korte perioder.

    Jeg vet at min situasjon ikke er vedvarende da jeg har fått ny jobb og skal starte der etter sommerferien. Likevel skal jeg bevare og huske på denne erfaringen. Kanskje jeg blir sjef en dag, da er det ekstra viktig å være et medmenneske selv om man må ta tøffe valg, tror jeg..

  20. Hei Tinteguri.
    Det var tilfeldig at jeg kom over din historie. Jeg husket jeg en gang leste din søknad og lette på nettet etter den. Husket hverken navn eller firma, men fant bloggen.
    Denne historien fikk nesten frem tårer. Så godt å lese at du som toppleder også har opplevd det samme og kommet deg videre.
    Etter å ha drevet eget selskap i 11 år, måtte jeg 12. august 2013 gi opp og levere inn årene. Dette har fått konsekvenser for mange, men som eier er det mitt ansvar. Følelsen av å være en «naver» er så utrolig gjenkjenbar. Mitt første møte med NAV var 31.10. Jeg var heldig å traff en meget hyggelig og forståelsesfull mann som neste år går av med pensjon. Han hadde selv gått konkurs og hadde stor forståelse for min situasjon, og var veldig hjelpsom. I perioden 12. august til 31. oktober har jeg gått sykemeldt. Denne tiden har jeg benyttet til å finne meg en ny jobb. Jeg trodde det skulle gå fort, og at jeg innen sykemeldingsperioden var over, var i ny jobb. Etterhvert har jeg kommet frem til at «timing» er viktig.
    Jeg har lang erfaring fra næringslivet som leder i over 20 år og bra utdanning. Er voksen, men ungdommelig. På grunn av alder, er det viktig å få møte de du kontakter, for å få vise hvem du er. Å sende søknad på en utlyst stilling uten å komme i personlig kontakt, er fånyttes. I en alder av 54 går du rett i neibunken, selv om «restverdien er stor».
    Jeg har vært aktiv. Jeg har tatt kontakt med mange rekrutteringsbyrå, næringslivsledere, nettverk, finn, adressa, kontaktet firma, ringt, booket møter. Det som forundrer meg er at flere som er profesjonelle rekutterere ikke en gang vil ha et møte. Du blir avfeid med at de har ikke tid. Hvis de skulle snakket med alle som tar kontakt, hadde de ikke hatt tid til å gjøre annet.
    Jeg har bestemt meg for at jeg skal opprettholde troen på meg selv, mine egenskaper, erfaring og kunnskap. Uansett hvor mange dører jeg må åpne, skal jeg holde på til ny jobb er i havn. Helt klart at noen har behov for meg.
    Jeg har gjort meg mange refleksjoner i denne perioden. Uansett situasjon ønsker en å bli møtt med respekt. Det er ikke noe en ønsker å fronte at en er «Naver». Jeg har sagt det til flere at de som sitter i viktige posisjoner, de som jobber med mennesker, skulle selv vært arbeidsledig en gang og kjent til NAV. Det ville gjort de til bedre mennesker.
    Selv føler jeg at dette har gjort noe med meg. Når jeg er tilbake i jobb igjen skal jeg i mye større grad vektlegge det menneskelige aspektet i forhold til forståelse og respekt overfor medarbeideres situasjon både privat og i jobb. En møter og opplever fordommene i samfunnet en ikke tenker på når en er i jobb. Du er for gammel, du har gått konkrs, du er arbeidsledig osv. I tillegg stilner etterspørselen etter deg, når et arbeidsforhold er avsluttet.
    At du har stått frem med din historie, gjorde noe med meg og min selvrespekt. Jeg kommer til å fortsette å følge med på din blogg. Takk for inspirasjonen.
    Mona

  21. Hei Tinteguri,
    Takk for en utrolig god beskrivelse av et besøk på kontoret på Solli Plass. Jeg var med en arbeidsøker for å hjelpe til med å forstå hva den tapre bak skranken kom til å si. Tidligere svar og råd fra hjelpere rundt i de «ytre systemer» syntes å ha vært forvirrende.
    Stemningen i rommet virket på meg akkurat som du beskrev, og jeg skjønner godt at det kan være fristende å gjøre noe, selv om personen bak skranken virket real nok, og helt OK. Da gjerne noe for å få opp optimismen, selvtilliten, og i tilfeller av lang motgang, eventuelt skifte av personlige strategier og holdninger, om mulig. Det som har kommet fram i meningsutvekslingene ovenfor, om tilbud rettet til de som har en bakgrunn som tidligere ledere, tror jeg mye på. Nødvendig tillatelse fra NAV behøver ikke å være mere enn en stor «Reklame»-plakat i lokalet, eller bedre, en annonse på Navskjermen som pekte til en ytterligere vei til rådgiving, selvfølgelig etter godkjennelse av passende NAV autoritet. Er gjerne med på å utdype dette. Innlegg 19 Sept.?
    -lars

  22. Hei,

    takk for at du tar opp dette! Jeg har nylig mistet jobben min pga nedbemanning og har derfor også hatt nærkontakt med NAV den siste uken. Etter å ha slitt med i det hele tatt å få registrert meg som «arbeidssøker» for deretter å ikke komme videre med søknadsprosessen fordi jeg ikke hadd bankid brikke. Det holder ikke å logge seg inn på andre måter fikk jeg beskjed om. «Det skal ikke være lett å søke dagpenger», var svaret jeg fikk fra NAV-ansatt da jeg ringte for å spørre om hjelp.

    Dette opplevde jeg veldig provoserende. Det er vel ingen som føler at det er lett å bli arbeidsledig!? Hvorfor NAV da skal gjøre det ekstra vanskelig for oss, det har jeg liten forståelse for.

    Jeg kommer fra en mellomlederstilling og er godt utdannet. Har lang erfaring med strategi og omstillingsarbeid, og digitale tjenester. Der har mantraet vært å skape kundeopplevelser som begeistrer – eller i alle fall kundeopplevelser som hjelper brukere og kunder til å finne frem og få gjort det de trenger.

    Jeg skulle gjerne hatt en pepp-talk med deg. For hver uke som går, og hvert avslag som kommer min vei, føler jeg meg litt mindre verdt. Det er en kamp å holde motet oppe. Det hjelper ikke at alle rundt meg sier at det kommer til å ordne seg for meg som er så dyktig. Det gjør bare fallet enda større.

    Jeg stiller gjerne også opp til frivillig innsats for å bedre situasjonen om mulig – og tar gjerne imot en invitasjon til samlingen din 19. september.

    Takk for at du er så tøff og åpen!

    mvh Audhild

  23. Jeg fikk utrolig god hjelp og støtte fra NAV da jeg endelig tok mot til meg og meldte meg som arbeidssøkende. Hvorfor opplevde jeg det som vanskelig? Var det liksom en ripe i lakken? Trengte ikke trygd, men de fulgte opp. Fikk håndskrevet konvolutt med bunker av stillinger som passet min bakgrunn. Fikk innsikt i min egen kompetanse! Kan jeg søke på den? JA! Portalen med stillinger super. Godt definert og lett å søke på. Finn.no blir man koko av: «Er du en entusiastisk og engasjert person med lederbakgrunn?» Så skal de ha en 21-åring som har erfaring med kassaoppgjør. Nå bruker jeg NAV når vi ansetter. Sender stillingsbeskrivelse og de finner kandidater. Gull! Så kan rekrutterere med sine personlighetstester og 100 intervjurunder få litt konkurranse Det er tonnevis med ressurser i NAV-systemet som bare venter på drømmejobben. #H2H

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *