Denne dagen glemmer jeg aldri

I dag er jeg helt tom. Jeg trenger å skrive det ut. Vi har mistet en kollega. Han ble bare 56 år. 22 av disse årene viet han til oss. To unge døtre og en ny kjæreste står igjen, helt knust av sorg. Dette er så uforståelig, så vondt.

For 10 måneder siden var han helt frisk. Vår umistelige kollega, et ikon på vår arbeidsplass. Så kom kreften og tok han. Hvorfor er det slik at de beste må gå først? De sunneste, de varmeste, de sterkeste? Barndomsvennen sa i talen sin i kirken i dag: «Hva var du egentlig laget av? Det er ingen som deg, du var ikke blant de beste, DU var den beste.»

Vår kollega, som kjempet for sitt liv i 10 måneder, brukte sin siste tid til å være åpen og dele sine refleksjoner med sine 450 kolleger. Han fortalte oss skriftlig hvordan han hadde det, og han delte med oss hvordan han hadde valgt å takle det. Han stod så sterkt i situasjon, og han brukte sin siste energi på å gi oss håp, på å lære oss hvordan vi selv kunne takle det umulige og hvordan vi skulle møte han og andre i samme situasjon.

Å være øverste leder i en slik situasjon, å se hvordan kolleger fortvilet, men helt bestemt stod ved avdødes side, time etter time, uke etter uke, måned etter måned – har etterlatt et enormt inntrykk. Jeg er, midt i denne forferdelige situasjon, så «stolt» av mine kolleger som har utvist betingelsesløs støtte og kjærlighet. Ja, fordi det er kjærlighet det er.

Å komme inn i kirken i dag og se de to flotte jentene som hadde mistet sin far, var hjerteskjærende. De var så tapre. De var de tapreste av oss alle. Jeg var på samme alder da jeg mistet moren min, og minnene kom strømmende. Jeg hadde ikke en sjanse mot tårene da jeg skulle holde minneord på vegne av selskapet. Jeg ville ikke gråte og kjempet i mot, men det var ikke mulig. Jeg tenkte på det folk sier om Gro Harlem Brundtland, at hun hadde en tegnestift i skoen slik at det gjorde litt vondt, slik at hun kunne gjennomføre. Jeg klarte ikke det, jeg gråt. Dette må være en av de tøffeste sidene ved lederjobben. Jeg var usikker i dag på hvordan mine kolleger ville reagere da jeg gråt , jeg hadde behov for å unnskylde meg da de kom bort etterpå, jeg vet ikke hvorfor, kanskje fordi det sitter litt i ryggraden at ledere ikke skal gråte når det gjelder. Men jeg fikset det ikke, jeg hadde ikke sjans.

Mine kolleger og vår kultur er noe av det varmeste jeg har opplevd på et arbeidssted. De står ved sine kollegers side når det gjelder. De fortalte meg da jeg begynte i rollen, at den viktigste oppgaven jeg hadde som øverste sjef var å sørge for å ta vare på kollegene deres. Hvem sier det som prioritet nummer 1 og ikke har fokus på seg selv når man først har møte med sjefen og kan si og be om hva man vil?

Jeg har lært mer i dag om bedriftskultur enn jeg har gjort de siste 17 årene. Å se tre av våre seniorer, voksne menn, gråtende bære kisten med sin avdøde kollega ut av kirken – det var så ufattelig sterkt. Jeg kommer aldri til å glemme denne dagen.

14 thoughts on “Denne dagen glemmer jeg aldri

  1. Hva skal man si ? Det finnes ikke ord i en sådan stund. Men vil bare si at det å gråte viser at du er et menneske du også. Takk for at du deler med oss. Det får meg til å tenke at jeg må bli flinkere til å bry meg om de som er rundt meg, og ikke henge meg opp i bagateller. Jeg vet ikke hvor lenge de er der. Takk igjen.

  2. Det å miste folk vi er glade i er vanskelig og medfører et hav av følelser. Noe kan man kontrollere, men ikke alt. Jeg tipper de aller fleste syns det er fint at også du evner å vise dine følelser. I mine øyne vitner det om karakterstyrke og trygghet, og gjør at du skiller deg ut på en positiv måte og viser at du bare er et menneske du også. Noen sitter kanskje med en formening om at mennesker og sjefer er to forskjellige arter?

  3. Jeg mistet en kollega og nær venn for 3 år siden. Han ble bare 28. Kreft der også. Det er så tungt og vanskelig og vondt, men også litt rørende og «fint» å se hvordan kollegaene samlet seg rundt han og familien hans, og gjorde alt de kunne i en forferdelig situasjon. Du virker som en fantastisk leder. En som bryr seg, viser følelser og deler. Jeg tror ikke du skal være redd for at noen mister respekten for deg. Tvert i mot!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>