Hvordan og hvorfor få en MENTOR

Jeg hadde en plan

I 2002-2003, da kvotering av kvinner i styrer og Corporate Governance debatten gjorde sitt inntog i Norge, lagde jeg en plan, for første gang.

Strategi var i ferd med å bli mitt håndverk. Det øverste nivået man jobber med det strategiske perspektivet, var på styrerommet tenkte jeg. Å kunne fokusere på de store linjene, fremtiden, posisjonsering, konsekvensene av globalisering, utforming av visjoner og ikke minst diskusjoner rundt nødvendige innovasjoner var noe som trigget meg.

BI hadde nettopp lansert et Masterprogram for styrearbeid, og jeg spurte min daværende arbeidsgiver, Det Norske Veritas Software, om å få dette sponset. Jeg var heldig, DNV er et selskap med fokus på kompetanseutvikling. Da var den akademiske tilnærmingen på plass.

Praktisk, reell erfaring

Men det var ikke nok med fag. Jeg var sikker på at det ville være verdifullt med en praktisk tilnærming også. Styrearbeid ble behørlig diskutert i media. Styret var ikke lenger en ”støvete” gjeng som kun var avbildet i årsrapporter, de var på forsiden av norske aviser. De ble sett på som en lukket, utilgjengelig og etablert gjeng karer. Vi kunne lese om at det var viktig hvor man satte seg ved styrebordet, og ikke minst hvor man IKKE skulle sette seg, og at man måtte ha nettverk. Alt det praktiske, kultur og kutyme som man ikke kunne lese seg til var nødvendig å forstå. Jeg trengte en mentor.

Jeg var ikke ukjent med mentorbegrepet og hadde siden oppstart av karrieren i 1996 blitt introdusert for viktigheten av mentorskap i IBM. Anne Røren Andreassen som ansatte meg i 1996, ble selv min mentor etter at hun sluttet i IBM. 17 år senere, har vi holdt kontakten og utviklet en nær venninde/mor/datter relasjon.

Dette er Anne Røren Andreassen, hun er direktør for Traineer & Talenter i Storebrand nå. Hun ansatte meg i IBM i 1996. Les om hvordan her: http://tinteguri.com/2012/08/06/min-forste-jobbsoknad/

Harald Norvik?

En mentor innenfor styrearbeid. Hvem skulle det være? Kjente jeg noen med solid styrebakgrunn? Nei. Jeg var jo bare 30 år og hadde ikke det største nettverket. Som vanlig siktet jeg høyt. Harald Norvik kom opp som en jeg mente kunne være reell. Jeg jobbet da for DNV, og Harald hadde et godt navn i bransjen med sin Statoil bakgrunn, videre var han styreleder for Oslo Børs på det tidspunktet, som jobbet aktivt med utviklingen av Corporate Governance retningslinjer, som jeg jo hadde begynt å studere på BI.

Jeg visste at Harald var en velrespektert industrimann (konsernsjef i Statoil 1988-1999) og siviløkonom. Han hadde også politisk erfaring, og hadde vært statssekretær (Ap) i Olje- og energidepartementet fra 1979 til 1981. Han virket veldig utilnærmelig på TV, veldig alvorlig og alltid saklig. Men det er vel ikke en Statoil tradisjon at konsernsjefene er de mest rause med smilene offisielt?;)

”Hei dette er Harald Norvik, hva vil du?”

Så en dag på kontoret på DNV, tok jeg mot til meg og sendte Harald en mail. Den var veldig kort. Jeg spurte kun om en prat, et møte. Jeg la ikke ved CV og forklarte ikke nærmere hvem jeg var og hva jeg gjorde. Det hadde jo ikke skapt særlig oppmerksomhet uansettJ.

Ikke lenge etter jeg sendte mailen, ringte telefonen. Jeg husker at jeg stod på verandaen på DNV og tok en liten røykepause.

”Hei, det er Harald Norvik, hva vil du?” – hjelpe meg, hjertet begynte å dunke kraftig! Hei, sa jeg, ”Tusen takk for at du ringte tilbake. Jeg har en plan, og vil gjerne møte deg, når kan det passe?”. Harald ga meg et tidspunkt uken etter og la raskt på.

Wow, han ringte tilbake – også så raskt! Hva har jeg gjort tenkte jeg? Hvordan skal jeg klare å spørre han direkte om han vil bli min mentor? Hva om han sier nei?

Pappa kom til unnsetning

Jeg ringte pappa, som jobber på plattform og tilhører samme generasjon som Harald. Jeg har fått møte med Harald Norvik, sa jeg – og jeg gruer meg såå pappa! Det ble stille. Gruer deg, sa han, han er jo fra Snertingdal Anita! Snertingdal?? Det lille idylliske stedet hvor jeg besøkte mine besteforeldre, Anna & Adolf Olsen. Var Harald Norvik derfra? Jeg trodde han var fra Oslo Vest? Pappa forteller meg at de er cirka like gamle, at Harald sin far var tannlege i bygda og at mange var redde for han – fordi han var Tannlegen og bruken av bedøvelser var kanskje ikke så hyppig da. Pappa roet meg ned med sine historier. Ja, ja, tenkte jeg, er han fra Snertingdal så må han jo ha beina godt plantet på jorden, slik som min far tenkte jeg.

”Vil du bli min mentor? Ja, hvis du vil bli min mentor”

Så kom dagen. Jeg hadde kjøpt litt bakevarer, hadde med meg CV’n under armen og var rimelig spent da jeg stod utenfor kontordøren hans i Oslo sentrum.

Jeg banket på, og der stod Harald Norvik, selveste Norvik’n (som min far kaller han)!

Han hadde et fast håndtrykk, litt alvorlig, rolig og viste meg inn. Jeg var skitnervøs, må bare innrømme det. Det første som glapp ut av meg var: ”Jeg er fra Snertingdal jeg” – og Harald snudde seg, smilte og ble veldig engasjert. Snertingdal? Og praten gikk, så overraskende lett! Etter en tid, tok jeg mot til meg igjen.

”Jeg har en plan. Jeg ønsker å etablere meg på styrearenaen i fremtiden, men vil bygge erfaring sten på sten. Nå har jeg meldt meg på Masterkurset til BI, men jeg trenger også en praktisk tilnærming. Jeg trenger å forstå hvordan dette fungerer i virkeligheten. Jeg kan tilføre deg nettverk av dyktige kvinner i min generasjon (kvoteringen var jo på full vei, og jeg tippet at han kanskje ikke hadde det største nettverket blant flinke damer i 30 årene?) og det nyeste innenfor det akademiske på feltet. Så, vil du bli min mentor?

Det ble stille. Jeg kikket Harald rett inn i øynene, og vek ikke blikket. Hjelp – hva ville han svare? Ville han avslå meg høflig? Ville han le? Nei, Harald var rolig og så rett tilbake på meg og sa tydelig: ”Ja, hvis du vil bli min mentor”.

For en mann, for et svar! Jeg var i himmelen! Jeg svevde ut av kontoret hans! Jeg hadde nettopp fått Harald Norvik som mentor – Yes, jeg KLARTE det!

Hver gang vi møtes

Dette er 10 år siden, og Harald var en av mine fire referanser når jeg søkte jobben som Adm.direktør i HP Norge.

Harald og jeg har aldri hatt en plan eller struktur for våre møter. Vi har møttes til frokost, over en kaffe med åpen agenda. Vi har diskutert livet, forsidene på avisene og ledelse. Vi har diskutert fag, situasjoner og fremtid. Vi har ikke diskutert så mye politikk, da våre ståsteder er forskjellig, men jeg har gitt han litt pepper for hva jeg syntes om Arbeiderpartiets plassering av sine egne i viktige roller i samfunnet. Ikke det at CV’ne til disse personene jo faktisk ofte har kunnet snakke helt for seg selv, det er dyktige folk, og Norge er et lite land, så det blir nærmest umulig å ikke ha relasjoner etterhvert, men fordi jeg vil mobbe han litt! Da blir han litt brydd og sier: ”mener du det Anita?!”

Harald har masse humor, en litt engelsk sans for humor, og ser ufortjent mye strengere ut enn han faktisk er. Harald er varm, åpen, lyttende og nysgjerrig. Harald har lært meg masse. Når jeg har vært som mest fortvilet over en jobbsituasjon eller en episode jeg mener har vært helt urimelig, ja, rett og slett uetisk – har jeg spurt han: ”Må man bli sånn for å overleve Harald, må man være full av faen og ikke ha integritet?”. Harald er så tydelig på disse spørsmålene. Han har alltid sagt at jeg må stå i ting, være ekte, selv om det føles dønn urettferdig, ta lærdom og gå videre. Man kommer lengst med integritet i norsk næringsliv, og selv om det stormer, så forstår de som skal forstå det, hva du har vært gjennom og hva du har lært, sier Harald.

Disse samtalene har vært så verdifulle for meg. Det å kunne ha en person, en som har vært i krigen før deg, som genuint ønsker å lytte og dele av sine erfaringer, og vil deg vel – jeg kunne ikke ha klart meg uten. Harald er så solid, så profesjonell og genuint opptatt av folk. Han har gitt meg så mye mot underveis, og han er så pragmatisk og lun at det er en fryd hver gang vi møtes. Bildet nedenfor er tatt av Sverre Houmb. Jeg var høygravid med Milla (snart 5) på dette bildet:)

5 tips til hvordan man kan få seg en mentor

Jeg har hatt en enorm glede av mine mentorrelasjoner, både Harald Norvik, Anne Røren Andreassen og ikke minst, min aller første, formelle mentor, Yngve Løberg i IBM.

Her har jeg listet opp 5 tips til deg som går svanger med ideen om å få seg en mentor:

1. Bestem deg. Er du klar for å dele, spørre og snakke med en du ikke kjenner? Du må være åpen for det, du må være villig til å være deg selv, til å dele, også de følelsen og reaksjonene du er utrygg på, men som er ekte, ikke være så politisk korrekt, da får du ikke et godt utbytte av relasjonen tror jeg.

2. Sikt høyt. Ikke tenk begrensninger når du skal velge deg en mentor. Det verste svaret du kan få er nei. Mange tenker tanken på å spørre, de færreste spør. Det er et kompliment å bli spurt. Kanskje passer det ikke for vedkommende der og da (som for meg nå), men du vil alltid bli sett på som en positiv person som spør.

3. Velg eksternt. Offisielle mentor program på jobben er bra, men jeg anbefaler å ha en mentor utenfor ditt selskap. Da kan du friere diskutere situasjoner som er jobbrelaterte samt fremtidsperspektiver. Velg en du ser litt opp til, en som har relevans til hva du kunne tenke deg å få av erfaringer.

4. Avstem forventninger. Harald og jeg har ingen struktur. For oss fungerer det å ta det som det kommer, når behovet for en prat er der. Kanskje vil du ha faste møter, kvartalsvise frokoster? Ulike temaer du vil diskutere? Dette avgjør du sammen med din mentor. Dere må finne egen form.

5. GJØR DET. Gå fra tanken til handling. Send en kort mail. Bruk nettverket ditt hvis noen kjenner den du ønsker å ta en prat med. Vær kreativ, forbered en ”elevator pitch”, hvorfor nettopp du vil ha vedkommende som mentor og hva DU skal gi tilbake.

Lykke til! Kan jeg kan DU!!

42 thoughts on “Hvordan og hvorfor få en MENTOR

  1. Jeg har tenkt så lenge på å få meg en mentor, og denne blogposten får meg til å faktisk ta mot til meg og spørre. Takk for inspirasjon! :)

  2. Takk for en inspirerende blogg utover det «vanlige» i bloggsfæren. Som jurist med en sønn på 15mnd og nummer to på vei er tiden knapp, men etter å ha lest om bloggen på hegnar.no er jeg innom ofte. Du skriver om ting man som ung voksen har godt av å reflektere over/lære om i denne virkeligheten der man skal kombinere selvutvikling, karriere og familieliv.

  3. Takk for nok et lærerikt, inspirerende og delende innlegg, Anita – og TAKK for at du er en person jeg kan spørre og rådføre meg med. Du er gull verdt for meg!

  4. Godt skrevet, og flott at du gjør terskelen lavere for mentoring. Jeg husker godt at du fortalte meg om dette, for ca10 år siden….. » jeg bare spurte han og han sa ja!». Da vle jeg imponert, og er fortsatt det!

    • Wow, så kult! At du bare fyrte i vei en e-post, han svarte, du troppet opp der og voila, så var han din mentor! For en match!

      Spennende å tenke mentor man ikke kjenner. Selv har jeg en jeg tenker på som min mentor. Han som ansatte meg for 10 år siden, da jeg var høygravid og med lite arbeidserfaring. Men fyren hadde trua! Og pinadø hadde vi mange fine år sammen! Nå er vi ikke i samme organisasjon lenger. Men vi prates stadig. Godt å ha noen å lufte tankene for, enten det går bra eller det stormer. Kanskje særlig når det stormer. Da er det gull å få hjelp til å stable tankene.

      Godt innlegg, Anita! :-)

  5. Pingback: AneHagen.com – Bli bedre med en Mentor.

  6. Himmel, så modig du er! Jeg hadde mentor en gang internt i bedriften, men det fungerte særdeles dårlig. Han endte stort sett med å ringe fra forskjellige flyplasser og utsette møtene. Men en gang skal jeg tørre å prøve på nytt! Takk.

  7. Wow, så kult! At du bare fyrte i vei en e-post, han svarte, du troppet opp der og voila, så var han din mentor! For en match!

    Spennende å tenke mentor man ikke kjenner. Selv har jeg en jeg tenker på som min mentor. Han som ansatte meg for 10 år siden, da jeg var høygravid og med lite arbeidserfaring. Men fyren hadde trua! Og pinadø hadde vi mange fine år sammen! Nå er vi ikke i samme organisasjon lenger. Men vi prates stadig. Godt å ha noen å lufte tankene for, enten det går bra eller det stormer. Kanskje særlig når det stormer. Da er det gull å få hjelp til å stable tankene.

    Godt innlegg, Anita!

  8. Hei!

    Jeg er en gutt på 20 som har en ambisjoner om å bli leder en gang i fremtiden (kanskje også for mitt eget firma). Tar et frår med jobb nå, før jeg neste år skal begynne på studier. Har en del spørsmål jeg hadde satt veldig pris på om du besvarte, men forstår at du kanskje ikke har tid.

    1. Hvilke studier vil du si er de «riktige» for å bli leder?
    2. Er det en utdannelse du angrer på du ikke tok? Hva er viktigst, å ta en god utdannelse, eller det å tørre? F.eks å ta kontakt for jobber du egentlig ikke er kvalifisert for, eller bare å vise interesse og tørre å spørre ulike firmaer om å få prøve å bli f.eks trainee?

    3. Hvor mange år brukte du på utdannelsen, og hva fikk du mest ut av?
    4. Er det å være toppleder, som mange sier, å være på jobb hele døgnet? Eller får du tid hver dag til å slappe av med mann og familie?

    5. Blir det slik at penger står mye i sentrum, og er det flere «skitne triks» og beinhard konkurranse i næringslivet, enn i andre yrkesgrupper? Hører ofte at topplederne er som «gutteklubben Grei».

    En utrolig inspirerende blogg jeg skulle ønske det fantes flere av! :) Ikke gi deg!!
    På forhånd tusen takk. :)

    • Hei Stian, og tusen takk for spørsmålene dine, skal prøve å svare så godt jeg kan:

      Først jeg vil si til deg: flotte ambisjoner du har, vi trenger mange gode ledere i fremtiden! Hold på ambisjonen din!

      1. Hvilke studier vil du si er de “riktige” for å bli leder?
      – det finnes ingen «riktige» studier for å bli leder. Følge hjertet ditt og de fagene du interesserer deg for. Gjør du det, så blir du god. Blir du god, så vil du få ledermuligheter:)

      2. Er det en utdannelse du angrer på du ikke tok? Hva er viktigst, å ta en god utdannelse, eller det å tørre? F.eks å ta kontakt for jobber du egentlig ikke er kvalifisert for, eller bare å vise interesse og tørre å spørre ulike firmaer om å få prøve å bli f.eks trainee?
      – jeg angrer ikke på min noe brokete utdannelse – jeg angrer ikke på noe av valgene jeg har tatt jeg – syntes jeg har vært heldig :) Det viktigste er å tørre syntes jeg – kombinert med en utdannelse. Det viktigste med studier er ikke HVA du lærer, det er det at du LÆRER Å LÆRE. Jeg ville absolutt satset på å få en Trainee jobb etter studiene. Så anbefaler jeg deg å være aktiv som student, å bidra i fellesskapet, å søke på stipender, å bygge nettverk med medstudenter.

      3. Hvor mange år brukte du på utdannelsen, og hva fikk du mest ut av?
      Jeg var fulltidsstudent fra jeg var 20-24år. Deretter har jeg tatt videreutdannelse, finansiert av arbeidsgivere. Jeg har vært tydelig på at jeg ønsket meg mer kompetanse istedenfor mer lønn. Det har jeg aldri angret på:) Jeg mener at den viktigste utdannelsen er reell erfaring, livets skole – det er da du lærer mest, men så har jeg også veldig sansen for akademia, få deg en kombinasjon:)

      4. Er det å være toppleder, som mange sier, å være på jobb hele døgnet? Eller får du tid hver dag til å slappe av med mann og familie?
      – 😉 det å være toppleder er FANTASTISK! Jeg får tid til det jeg vil – det er jeg som er sjefen over egen kalender og jeg har mange flotte og flinke kolleger som jeg gir ansvar. Som toppleder er det viktig å vise andre tillit og la andre få løse oppgaver slik de vil. Jeg er ingen kontrollfreak og jeg tror på enkeltindividet. Men jeg jobber mye – det er en passion Stian – jeg elsker jobben min! Noe av det du må lære deg når du blir leder er å lede deg selv, sette grenser og forstå hvordan du kan jobbe gjennom og sammen med andre. Det kommer bare med erfaring, det kan du ikke lese deg til:)

      5. Blir det slik at penger står mye i sentrum, og er det flere “skitne triks” og beinhard konkurranse i næringslivet, enn i andre yrkesgrupper? Hører ofte at topplederne er som “gutteklubben Grei”.
      – det er tøft i business, det handler mye om å levere og prestere resultater. Men det er så moro å vinne! Du må absolutt ikke bruke skitne triks, men du må lære deg å lese hvordan andre kan bruke de mot deg, for det skjer. Det er da du må stå i det, det er da du skal lære. Ikke vær redd for det, det lar seg løse og selv om det er tøft når det står på som verst, så kommer du ut av det litt klokere. Toppledere er jo bare mennesker, men vi er kanskje litt mer sårbare, vi har stor fallhøyde fordi vi har et veldig stort ansvar. Det er lett å kritisere oss og vi må og skal ta ansvar for ting og hendelser som vi ikke alltid har kontroll over. Vi stoler kanskje på færre enn andre, fordi vi også har et konfidensialitesansvar vi må ta på alvor – men det er ikke ensomt! Det å være toppleder kan anbefales:)

      Lykke lykke til Stian!

  9. For en flott post!
    Veldig inspirerende å lese om hvordan du grep fatt, og fikk til, også uten nettverk. Jeg har tenkt mye på at jeg kunne ha stor glede av en mentor når helsa blir bedre, men har ikke tenkt over at det faktisk er mulig å bare spørre noen, sånn helt uten videre.

    Jeg har jo selv erfart at det er overraskende ofte man får positiv respons på spørsmål man stiller, så hvorfor ikke bare kaste seg ut i det så lenge man spør med respekt. (og med en god dose nail-off på neglene så de ikke blir tygd i filler..)

  10. Det her var midt i blinken! Jeg har tenkt i flere år nå på å få en mentor, men har vært usikker på om det skulle være en intern eller ekstern. Jeg tar ditt råd og tenker jeg må velge en ekstern. Men, der begynner også utfordringen.. Jeg er i konsulentbransjen og det hadde vært naturlig da å velge en mentor innen samme bransje. Problemet er jo at mitt firma konkurrerer mot veldig mange andre konsulentfirmaer på Østlandet og jeg hadde vært redd for å snakke åpent i tilfelle dette vil skade mitt firma i en konkurranse om et oppdrag.. Hvordan løser jeg dette?

    • Hei Emilie:)
      Jeg tenker at en mentor skal du ha «for livet», dvs sannsynligheten for at du og/eller mentoren din skifter jobb de neste ti årene er sikkert tilstede:)

      Derfor, ikke tenke på hvor mentoren din jobber, tenk på profilen du vil lære av. En mentor relasjon er konfidensiell, og dere diskuterer nok ikke kunder og prosjekter uansett. Integritet er kjernen. Det skal handle om livet, om ledelse, om tanker & refleksjoner – det ligger nivået over roller & fag. Gå etter den personen som inspirerer deg du:)

    • Hei du:I Ja, jeg tror alle har mulighet for å komme langt uansett hvordan de ser ut. Det er HVORDAN du ter deg, hvordan du er som person, hva DU står for, og hvordan DU formidler det – som er helt avgjørende.

      Er man usikker på seg selv, så vil det skinne igjennom, uansett hvordan man ser ut:) Å finne roen med hvem du er, og å godta hvordan du ser ut tror jeg er viktig. Utseende kan man gjøre noe med – man kan gjøre det beste ut av det – HVIS man vil. Det finnes jo masse forskning på dette, at mennesker med ansiktssymmetri skaper feks mer tillit etc. Jeg tror og tror ikke på det.

      Jeg har fått mye «drit» fordi jeg er blond og opptatt av å se ok ut, jeg møter MANGE fordommer fordi jeg er tynn av natur. Det de ikke vet er at jeg har en kronisk nyresykdom, at jeg har dårlige tenner, at jeg farger håret fordi det nå har blitt 70% GRÅTT. :) Jeg får hjelp av søster og venninder til å velge ut klær, fordi jeg ikke har det talentet selv.

      INGEN ER PERFEKTE – man får kritikk uansett kjære deg:) Men jeg har et sunt selvbilde – jeg prøver å gjøre noe med det jeg ikke er fornøyd med utseendemessig – men jeg overdriver ikke. Jeg prøver å se representativ ut – å være litt kameleon i henhold til de miljøer jeg er i. Jeg tar ikke på meg drakt når vi skal ha uformell samling, da er det jeans og t-skjorte.

      Ikke la dårlig selvbilde stå i veien for deg, prøv å gjør noe med det du kan – slik at du føler deg tryggere – og klin til!!!

  11. Tusen takk for en kjempe inspirerende blogg:) Sitter for tiden i styret i bedriften jeg jobber i, og har opplevd en oppsigelsesprosess der vedkommende som er oppsagt ikke har, etter min mening, fått den respekten han fortjener… Er fullt klar over at det «blåser på toppen» og at det er hardt å være der, men respekt for mangeårig hard jobbing fortjener alle likevel… Har nå tatt mot til meg å sagt fra om min mening og bedt om en redegjørelse… Og dette ble gjort med deg i tankene… Du skriver og gir av deg selv på en måte som inspirerer meg til å stå for det jeg tror på, og tro på det jeg mener, og det er herlig når en da for tilbakemelding på det en gjør er tydelig, redelig og tøft:) Kommer til å følge deg videre, og videre i min vei framover… for videre det vil jeg:)

  12. Fin blogg, inspirerende og flott å se at det «går an» å lykkes selv med kronisk sykdom. Sitter selv med kronisk diagnose, multippel sklerose, som jeg fikk for 2 år siden. Har veldig grei ordning i nåværende jobb men føler litt på det at jeg er «nødt til å bli» fordi ingen vil vel med viten og vilje ansette en kroniker med usikre fremtidsutsikter. (Var fast ansatt når jeg fikk diagnosen) I min første jobb ble jeg nærmest «adoptert» av en 15 år eldre kvinnelig kollega som veiledet meg og som jeg ennå har kontakt med, hun er vel nærmest som en mentor selv om vi ikke lenger er i samme bransje. Men skulle gjerne hatt en mentor som kan veilede meg i nåværende situasjon.

  13. Fantastisk å se hvordan du deler av deg selv. Det å møte frykten for avslag, og heller bare hoppe i det slik du gjorde; må føles utrolig deilig med tanke på hva det har gitt deg videre i livet. Flott blogg!

    Jeg personlig jobber som linjeleder i en stor norsk bedrift – hvor det å se mennesker i en organisasjon hvor de fleste er spesialister gjør hverdagen morsom. Men lurer litt på hva du tenker om både egenskaper du ser i toppledere, samt hvilke utdannelse som man må ha. Jeg har kun en teknisk utdannelse (ikke bachlor) og leder primært sivil ingeniører. Og i ledelse så har jeg intrykk av at rikig lederutdannelse er vrient i en teknologi bedrift. Hva tenker du her? må man ha en master, eller kan man klare seg kun med kompetansehevinger iløpet av karrieren?

    Hva kan man overhode gi en Mentor, når det eneste man kan tilby er spennende utfordringer i å forme en som er uerfaren men enromt sulten? Hva ville du satt pris på der du er i din personlige utvikling?

  14. Fantastisk innlegg! Takk for at du deler. Jeg tar selv Master of Managment på BI og jobber til daglig som leder i min jobb. Du er en inspirasjon og et forbilde for meg! Gleder meg til fortsettelsen :)

    /Christel

    • Oj, tusen takk for en fantastisk melding! Jeg skal prøve å gjøre det jeg kan for å fortjene å være et forbilde, det forplikter! Lykke til med studiene, og gå for linjeledelse (personal- og budsjettansvar hvis du har en CEO i magen:) anita

  15. Inspirerende og imponerende! Takk for at du deler hvor skummelt det kan være å ta denne typen initativ i tillegg til hvor mye man vinner på det! Her går du frem som et godt forbilde :-)

  16. Tredje avsnitt under «Hver gang vi møtes» traff meg midt i hjertet! Har selv hatt en indre kamp ang. dette temaet. Takk for en inspirerende blogg som får meg til å reflektere enda litt mer! Stå på! Hilsen ambisiøs ung kvinne!

  17. Pingback: The Innovation Effect | Serial Executive and Mentor Harald Norvik: “Go for it! Do what you want and like what you do!”

  18. Pingback: The Innovation Effect | Harald Norvik: Serial Executive, Advisor and Mentor 1

  19. Leste dette innlegget først da det ble publisert i fjor og har hatt det i bakhodet siden da. I dag måtte jeg lese det igjen og må bare fortelle at det du skriver har gjort inntrykk og er veldig inspirerende.
    Dine utfyllende svar på de gode spørsmålene som andre har stilt her gjør det enda bedre. Takk! :-)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *