«Flink pike» syndromet – forbeholdt kvinner?

Søndag 9 .september fikk jeg denne bloggkommentaren fra Anne:

Et tema jeg gjerne vil høre dine refleksjoner rundt, er “flink pike”-syndromet. Det aspektet jeg vil ha frem er hvordan man lærer å leve med sine feil. Alle gjør feil og det sunne og konstruktive er å lære av dem og gå videre. Men de flinke pikene henger seg gjerne mer opp i at de gjorde en feil i det hele tatt og synker ned i en destruktiv sump av selvkritikk. Har du noen tanker om hva slags teknikker som skal til for å snu en flink pike med lederambisjoner? Jo høyere opp i ansvarspyramiden man kommer, jo større vil jo eventuelle feil være. Så hvordan tørre å søke lederskap og samtidig leve med feilene som kommer?

Jeg har lyst til å skrive noe om dette, ikke basert på forskning og psykologi, men basert på hva jeg mener og tror, og har sett de siste årene som leder og som kvinne. Husk, du leser dette, og alt annet jeg skriver på denne bloggen på eget ansvar:)

Hva er egentlig Flink pike syndromet?

Jeg tok en liten avsjekk på nettet og fant denne enkle og gode beskrivelsen fra Bjørg Krogstad. Krogstad har vært sykepleier siden 1976, med praksis i alle deler av sykepleieryrket. Hun tok eksamen som psykiatrisk sykepleier i 2000 og har vært leder for sin kommunes psykiske helsevern.

Hun sier:

” Felles for flinke piker er at de ubevisst eller bevisst stiller urealistiske krav til seg selv. Hun sliter ut seg selv, og bruker mye tid og energi på det. Mønsteret kan styre hele livet for den enkelte. Hun er ofte redd for ikke å være flink nok. Derfor må hun jobbe intens for hele tiden å være på høyden. Flink pike er sjelden i ro, hun er opptatt med å legge til rette for andre, og hun er ofte lite til stede når hun er sammen med andre. Det er slitsomt å være i dette mønsteret, over tid kan det gi belastning som utmattelse, kroppssmerter, angst, tiltaksløshet, energiløshet, tristhet, nedstemthet, dårlig selvtillit osv.”

Ikke bare piker som er flinke, menn også

Flink pike syndromet er absolutt ikke å kimse av. Dette kan bli svært alvorlig, hvis man ikke ser og tar signalene tidlig. Dog, jeg tror det er helt ok og helt menneskelig for oss alle å føle på noen av disse symptomene på noen områder, i noen situasjoner, uten at man føler seg helt hjemme i kategorien.

Noe annet jeg lurer på er om dette egentlig er spesifikt for kvinner? Jeg har vært leder for mange menn, og jeg ser tilsvarende hos de også – men da kaller man det noe helt annet? Overambisiøs?

Bare en refleksjon.

Jeg tror dette syndromet handler om våre basisbehov for å bli sett og å mestre, hvor vi henter anerkjennelse fra, kanskje mangel på anerkjennelse og ikke minst higen etter anerkjennelse som ligger utover det ”normale”. Kanskje er det slik at noen er mer disponert for dette syndromet enn andre? Har det noe med barndom og bakgrunn å gjøre? Er det mer tilstede hos de som har ambisjoner, eller ikke? Mange viktige spørsmål som jeg ikke har svar på, men som jeg tror det er viktig å se nyansene av. Dette er ikke enkelt, og det er lett å stigmatisere og forenkle Flink pike syndromet.

Jeg er ingen Flink pike

Når jeg leser Bjørg sin beskrivelse, så er det helt klart at jeg ikke er en Flink pike.

1) Jeg har aldri vært redd for å ikke være flink nok, heller motsatt, jeg har søkt muligheter jeg i utgangspunktet ikke har vært kvalifisert for i henhold til beskrivelsene.

2) Sjelden i ro. Jeg er masse i ro. Jeg har ”regler” for å være i ro – jeg må ha hvile jeg. Lat, vil kanskje noen kalle det, livsnødvendig kaller jeg det.

3) Legge til rette for andre. Joda, jeg er ofte en fasilitator, og inviterer til mye og byr på meg selv og mitt hjem. MEN – jeg outsourcer det meste. Gjestene må selv ta med maten og sørge for stemningen :)

4) Jeg har følt nedstemthet, jeg har følt tiltaksløshet og jeg har følt dårlig selvtillit. Det tror jeg ALLE mennesker føler på i løpet av livet – flink pike syndrom eller ei. Det er hvordan vi lar disse tankene og tilstandene leve ut sitt potensial som avgjør. Noen sa engang til meg, ikke tenk tanken helt ut. Jeg tror på det. Jeg tror på den mentale kraften og treningen.

Superkvinnen

Jeg får så mange spørsmål nå om at ”du er jo superkvinne, du får jo til alt – og nå blogging i tillegg!” Jeg har mange gode kolleger og nettverksvenner som kommer med bekymringer, og de er så godt ment – for de vil bare at jeg skal klare å fortsette. Så, uansett om jeg vil eller ikke, oppleves jeg som en som tilsynelatende får til ”alt.

Men hva er ”alt” og hvem definerer det egentlig? Det er kjernespørsmålet for meg.

Ok, nå skal jeg prøve å forklare litt.

Jeg får IKKE til alt. Jeg får til mye, men jeg velger også bort mye. Når jeg velger bort ting, så føler jeg ikke at jeg går på kompromiss, jeg syntes det er helt ok! Det er mitt ansvar å finne en balanse i livet, og jeg har ikke ”rapporteringsansvar” for noen andre enn meg selv.

Nå skal jeg dele alt jeg ikke gjør:

1) Jeg er ikke med i FAU. Min eksmann følger opp håndball, jeg følger opp lekser, min mann følger opp rydding. Vi er mange, vi deler på oppgavene :) Jeg må ikke være sjef på alle arenaer.

2) Jeg har ikke logistikk issues. Skole og barnhage er rett utenfor huset, jobben min er mot køen og ligger 7 minutter unna huset.

3) Jeg stryker ikke klær. Jeg legger ikke frem klær til barna kvelden i forveien, jentene velger ut selv (ja, de har sette veldig alternative ut til tider…) Knut lager niste til den minste, den mellomste gjør dette selv, jeg vasker masse klær i helgene og jentene bretter sammen med meg. Knut tar ansvar på morgenskiftet og jeg om ettermiddagen.

4) Jeg gjør ikke alt selv. Mannen min og jeg bytter på å levere og hente – vi har ingen struktur, vi ser ann ukene og programmet. Av og til stepper eksmannen inn og henter alle barna, også Milla som ikke er hans.

5) Jeg lager sjelden store middager. Det blir veldig enkelt i hverdagen. Tipper at gjennomsnittsmiddagen vår tar 30 minutter. I helgene har vi mer tid, og mer lyst – da kliner vi til litt. Ikke sitter vi alltid ved bordet sammen heller. Vi spiser i sofaen, i sengen og på kjøkkenet.

6) Jeg har ikke sosialt program hver dag og hver helg. Det fikser jeg ikke! Fredag kveld er hellig hos oss, da har vi ingen planer (og sjelden bryter vi dette). Lørdager og søndager gjør vi stort sett INGENTING før kl 14.00 – vi trenger ro, vi trenger å bare slappe av hjemme uten å føle at vi MÅ noe. Jeg går nok glipp av mange nettverksmuligheter privat og profesjonelt, men jeg ser ikke på det som et tap, det er helt ok!

7) Vi eier ingenting bortsett fra (deler av ) huset. Jeg vil ikke eie masse hytter & ekstra hus. Vi har tenkt på det, og skal vi gjøre det, så må det være veldig «low maintenance». Jeg vil ikke ha presset på meg at jeg MÅ noe som helst, pusse opp, klargjøre, måtte dra ett sted hver helg. Heldigvis er Knut og jeg veldig like på dette området. Det betyr ikke at jeg ikke ser verdien av å ha et sommehus som barna får nærhet til hver sommer. Men jeg har valgt dette bort så langt. Vil heller bruke penger på å reise og oppleve nye steder. Litt redd for å etablere meg for hardt økonomisk også, har jo vært arbeidsledig, vet hvordan det er å ikke kunne betale alle regninger i perioder.

8) Jeg bruker ikke enhver anledning til å bli kjent med andre. På flyet feks, der snakker jeg ikke med noen – da sover jeg :) .

9) Jeg gjør svært lite av plikt. Jeg er dårlig på å stille opp fordi jeg må, jeg må ville det – og jeg vil ofte, og da blir det lystbetont.

10) Jeg er ikke redd for å gjøre feil. Jeg prøver å være ekstra åpen når jeg har gjort feil. Det er så mange andre som har gjort det før meg. Det tok litt tid før jeg skjønte at det å innrømme feil, gjør meg mer «spiselig» som leder. Jeg LIKER IKKE å gjøre feil, og prøver å unngå det, men jeg gjør feil hele tiden. Det hjelper å snakke om det, det hjelper å legge seg flat og å fikse det. Som leder, tror jeg at dette er ekstra viktig. Hvis jeg viser mine feil, så bidrar det til å skape trygghet. Det er ingen forskjell på meg og mine kolleger når vi gjør feil, bortsett fra at jeg må mestre det på en fornuftig måte raskt – fordi feilen kan ha så store konsekvenser for andre.

11) Jeg har et mantra i livet mitt. Når ting blir litt stressende, og det blir det selvfølgelig, så tenker jeg: ”Jeg MÅ ingenting jeg” – så går jeg gjennom kalender og oppgaver, og velger bort helt til jeg føler balansen igjen. Må puste.

Slik tar jeg bevisste valg – jeg følger magen og hjertet, og behovet til kjernefamilien og ikke minst meg selv. Noen ganger går det på bekostning av venner og øvrig familie, men det må bare bli sånn.

Hvis beskrivelsen av en superkvinne er å ta bevisste valg og å jobbe hardt for å være i balanse hver dag – ja da er jeg en da – en stolt en!

Flink Pike ”light” med lederambisjoner?

Jeg velger å skrive ”light”, fordi, er man virkelig truffet av Flink pike syndromet, så tror jeg man gjør lurt i å oppsøke en Coach som virkelig kan hjelpe deg.

Skal man bli leder, så tror jeg fokus på selvledelse er ekstremt viktig. Er du flink pike da, så har du en kjempejobb foran deg, men det er mulig!

Jobb med å beholde roen. Hvis jeg hadde løpt rundt som en forvirra høne og stresset alle, så er ikke det bra. Jeg må ta ansvar for egen hverdag for å bistå med at ANDRES hverdager blir så optimal som mulig. Jeg har absolutt mye å gå på der selv, men jeg er på vei. Jeg er også over 40 år nå – syntes det hjelper litt. Har en annen ro og trygghet enn jeg hadde i tidlig tredveårene. Har sett så mye nå, og blir sjeldent overrasket. Det meste er mulig å gjøre noe med, så lenge det ikke handler om liv og død. Dette perspektivet har jeg nok også tatt med meg hjemmefra. Det er livsgaven jeg fikk når jeg mistet mamma’n min så tidlig i livet. Jeg fikk en ekstra styrke, og den er jeg bevisst. Sammen med pappas ord ”Piece of cake” – så tror jeg genuint at jeg kan få til det meste jeg, hvis jeg vil – og hittil har jeg villet mye, og jaggu har det gått bra, selv om jeg har måtte stå i situasjoner som har vært krevende, ja ekstremt krevende. Min oppgave som leder nå, er å vise andre at de også kan få til det de vil, å fjerne begrensinger og jobbe med mestring.

Å ville noe, betyr også å måtte tåle mye – livet er ikke enkelt, det skal det heller ikke være. Det koster litt ekstra å ha ambisjoner, man kommer ikke opp karrierestigen med hendene i lomma. Kanskje faller du litt? Kanskje må du klarte ned av og til? Kanskje blir den ene hånden din skadet for en periode? Kanskje får du lyst til å slutte å klatre? Kanskje syntes du selve klatringen er morsomt, ikke målet? Alt dette er individuelt, min oppfordring er å ta et bevisst ansvar og perspektiv på eget liv, utvikle dine ambisjoner og forutsetninger – uansett om du er mann eller kvinne – det er bare DU selv som står i veien for DEG selv:) (med mindre man er syk, det er en helt annen situasjon).

5 råd for å ikke la flink pike syndromet stoppe deg fra den utviklingen du vil ha – enten du er mann eller kvinne

  1. Ta en ærlig titt i speilet. ER du Flink pike eller ikke? Hva driver deg egentlig? Hvor er det viktigst for deg å få annerkjennelse? Hvor er DU opp i dette?
  2. Hvis du er Flink pike, finn ut om det er helt ok, eller om du føler på presset. Noen mennesker tåler mer enn andre, og jeg tror det finnes Flinke piker som tåler å være det.
  3. Juster – bli bevisst. Er det noe du kan gjøre for å gjøre livet ditt enda enklere og i mer flyt?
  4. Hvis du er leder, kan du bistå noen av kollegene dine og ta en åpen prat om det? Noen du ser er i faresonen? Ikke døm først, alle er forskjellige og noen har mer energi og overskudd enn andre. Det er misunnelsesverdig, men sånn er det.
  5. Gjør noen bevisste valg – gå igjennom det du føler du MÅ prioritere og sett spørsmålstegn til andre ting. Noe du kan ”outsource”, noe du kan sette litt på hold? Hvorfor er ting viktig for deg? Hva vil du oppnå og hvorfor?

Lykke til!

41 thoughts on “«Flink pike» syndromet – forbeholdt kvinner?

  1. Dette var virkelig interessant, Anita. Spesielt fordi du ikke er en Flink Pike.
    Noe av poenget er vel å innse at flink pike-syndromet i stor grad handler om perfeksjonisme, selv om flinke piker vil argumentere imot fordi de aldri oppfyller egne forventninger (fordi de er for høye). Takk for tankene dine!

    Hilsen Anne

  2. Harmoni og balanse i hverdagen er nøkkelen, helt enig! Det er i grunnen ingen andre enn oss selv som skaper alle disse forventingene om perfeksjonisme i hus og hjem, supersosiale-rekke-over-alt-og-bake-gjærbakst-hver-dag-servere-middag-med-bordkort opplegg… De svenske forfatterne/foreleserne Jennie Sjögren og Tinni Ernsjöö Rappe har bl.a. skrevet boken «Diagnos: Duktig – handbok för överambitiösa tjejer och alla andra som borde bry sig». Anbefales! Et sitat fra boken (fritt oversatt) «… Hva strever vi egentlig etter? Ytre fremgang er jo ikke noe man vokser av, hvis man tenker etter. Jeg vokser når jeg tør å være tydelig, setter grenser og sier nei, og skaper rom for meg selv, det jeg vil og trenger. Sett grenser isteden for å føle deg mislykket…»
    Prioriterte, beviste valg, en enklere hverdag (hvor man ikke MÅ rekke over alt, og heller ikke være hockey mom som trekker ungene sine med i dragsuget av ambisjoner) – og ikke minst, en trygghet i hvem man er som person og hva det er som faktisk betyr noe i det lange løp. Det tror jeg er helt grunnleggende ingredienser, uavhengig av om man er leder eller “på gulvet”. Man blir rett og slett en mye hyggeligere person, for sine omgivelser, og ikke minst for seg selv ☺

  3. Dette kom som sendt fra oven. Takk for påminnelsen og gode råd / tips på veien. Ser at alle hiver seg på punktet med balanse, opplever selv at det er fantastisk i teori men vanskelig i praksis. Det er så mye som skal klaffe for å få det til. At the end of the day, opplever jeg at det meste går greit når man har fått nok hvile / søvn. Da kan jeg hamle opp med det meste. Det er godt å vite at det er flere av oss der úte , det får meg til å smile òg å tenke at jeg ikke er alene. Nå skal jeg bli «flinkere» til å prioritere MEG.

    Takk, dette trengte jeg i dag.

  4. Takk for at du skrev dette innlegget. Veldig nyttig for oss unge kvinner som har flink pike-tendenser, eller har en light-versjon av det. Fint å bli minnet på om at det er JEG som er den viktigste personen i MITT liv :) Er lett å glemme noen ganger!

  5. Interessant å lese om hvordan du tenker, prioriterer og løser hverdagen med en slik stilling som du har. Når man er kommet dit at man kan erkjenne for seg selv at det er ikke alt man MÅ gjøre, tror jeg mye er gjort. Ha en fortsatt fin dag :-)

  6. Takk for at du prioriterer å dele dine tanker, erfaringer og kunnskap i denne bloggen! Hopper av glede når jeg får mail om at du har skrevet et nytt innlegg. Jeg er verken flink pike eller noen lederspire men en 4 barnsmor i begynnelsen 40 årene med en jobb jeg setter utrolig stor pris på og som jeg ønsker å oppnå gode resultater i. Jeg tok et valg for noen år siden om at jeg ikke ønsker å bli leder, i hovedsak fordi jeg ikke tror jeg har de personlige egenskapene som skal til for å være en god leder. Likevel opplever jeg å ha sterke ambisjoner om å være en verdifull medarbeider samtidig som jeg selv har stor glede av alle utfordringer og mestringsfølelsen jobben min gir meg. Mine kollegaer er i hovedsak menn og jeg synes jeg kan lære mye her om hvordan man som kvinne kan manøvrere seg frem i en hverdag som til tider er en gedigen «testofest». Det er jo heldigvis sånn at menn og kvinner er forskjellige. For mye av det ene eller andre kjønnet bringer ulike utfordringer og det dreier seg bare om hvordan man håndterer det. Jeg ser også at du får mange interessante kommentarer som i seg selv er verdifull lesing. Sum av summarum: Tusen takk!!!

  7. Jeg tror flink pike syndromet rammer begge kjønn, og jeg tror ryddejobben består i å avklare hvorfor vi gjør det vi gjør, og hva/hvem som styrer prioriteringene våre. Det som kan føles som plikt for en person, kan være rene energibomben for en annen. Dessuten er det ingen direkte sammenheng mellom å være flink pike og å bli godt likt, snarere tvert imot noen ganger. En gjesteblogger hos meg som nettopp har tatt et oppgjør med sitt flink pike liv, formulerer seg slik : «For glansbilder er kjedelige. I min verden er det ripene i lakken som er interessante, og som gjør oss til mennesker» Det tror jeg på :-)

  8. Et flott og reflektert innlegg som gir mening og inspirasjon til både flinke piker og andre «ikke så flinke piker». Er selv i en arbeidssøkende situasjon og kjenner meg godt igjen at «jeg er min egen begrensning», tusen takk for en flott blogg!!!

  9. Jeg har fulgt bloggen din en liten stund, og setter utrolig pris på din evne til å dele dine erfaringer, refleksjoner og tanker med oss. I dette innlegget var det spesielt følgende ord som traff meg midt i hjertet: «Det er mitt ansvar å finne en balanse i livet, og jeg har ikke ”rapporteringsansvar” for noen andre enn meg selv.»- helt herlig, klart og tydelig formulert. Alltid spennende å få mail om nye innlegg på siden din. Ha en flott uke!

  10. Digger hvordan du skriver om hva du gjør og hvordan du gjør det. «Jeg gjør ikke alt selv. Mannen min og jeg bytter på å levere og hente – vi har ingen struktur, vi ser ann ukene og programmet» Vi blir jo helt normale vi andre også:) Takk.

  11. Ble nysgjerrig og måtte lese noen flere innlegg etter vår lille bloggdebatt på twitter. Ingen tvil om at en del blogger kan bli platte og «lissomærlige», men dette er givende! Riktignok litt sørgelig at du nærmest må ut og påpeke at «jeg er IKKE perfekt»… Flott å lese om hva som funker for deg. Tror cluet kan være å skrive enda mer om ting som er vanskelige NÅ, ikke bare om alt som var vanskelig FØR jeg fant løsningen. Gir mer dybde og gjengjennelse for flere. Er jo litt rart at så mye «banalt» (som ikke er banalt!) skal være så komplisert. Men slik er det jo.

  12. Håper mange ledere leser dette. Særlig i de firmaene som er i en hverdag som til tider er en gedigen “testofest” ( utrolig bra forklart G!! :) )
    Det er dessverre altfor mange Ledere som ikke skjønner at å dyrke sine ansattes suksess tilslutt vil berike dem selv.

    Jeg reflekterer også over at «flink pike syndrom» rett og slett er blitt et uttrykk fordi det er så utrolig mange FLINKE PIKER der ute. Det kreves vanvittig mye av mange og det er så mange hverdagshistorier som imponerer meg. Logistikk er en kunst som mange brillierer med hver eneste dag. Helt på autopilot! Når man får på denne autopiloten over lengre tid trenger man en «mindbreaker». Altså noe som kan komme inn og slå av autopiloten litt slik at man kan leve litt i nuet. Akkurat her og nå. Istedenfor å bare planlegge videre og videre. Mannen min og jeg er hverandres mindbreaker`s – På tro og ære har vi lovet å «lande» hverandre når vi bare flakser avsted. Det er hyggelig å bidra til å få landet en annen, og enda bedre å bli landet
    ;-) .
    Skaff deg en mindbreaker!
    Anbefales!

    Mao

  13. hei,
    syns ikke det dreier seg så mye om flink pike syndrom (om det i det hele tatt er et definert syndrom).men mer om hvilke utfordringer vi føler vi får og hvilket unødvendig/nødvendig press noen legger på seg selv –
    Men likevel sabla godt skrevet ,og meget god veiledning til å gjøre akkurat hva du vil. Ved å lese hva Tinteguri prioriterer og ønsker osv kan du finne din vei.
    LOVE IT !!

  14. Pingback: Fra bunnen kan det bare gå oppover | Henriette Høyer

  15. Takk, takk, takk! Deilig å se rådene dine, for jeg kjenner meg litt sær som ikke har veldig mye sosialt på programmet. Det er en form for statussymbol å være veldig opptatt, pleie mange vennskap osv. Takk igjen. Oppdaget akkurat bloggen din og jeg kommer tilbake!

  16. Takk for gode huskeregler, tips og knep! :) Jeg trenger å lande meg selv innimellom, når StresseCath overtar kropp og sinn, og påminnende fraser a la «Jeg MÅ ingenting jeg!» er faktisk utrolig effektive og virkningsfulle!

    Sitatet du har brukt, «I don’t know the key to success..», så jeg i spansk versjon på ei tavle på en terrasse, med fronten vendt mot veien her i Santiago de Chile for litt siden. Jeg stoppet for å lese, og det brant seg litt fast. Muligens fordi jeg følte meg litt truffet ;)

    Hilsen Cathrine

  17. Takk for et fint innlegg! Jeg vet altfor godt hva det vil si å være «flink pike», og har vært utbrent og helt ute av arbeidslivet i tre år nå på grunn av det. Jeg hadde en veldig krevende jobb, der man var «på» hele tiden. Var ikke istand til å delegere, ta pauser eller til å «skru av» tankene på jobb når jeg endelig dro hjem. Jobbet mye helger og 12-timerdager, for så å være i fullt kjør igjen neste morgen.
    Jeg vil virkelig anbefale alle å stoppe opp når de føler det blir for mye, ta pause, og følge det mantraet du nevnte «jeg MÅ ingenting, jeg». Det har tatt meg lang tid å skjønne hvor viktig det er, og å stoppe opp, ta lange pauser og hvile ofte. Droppe ting man egentlig vil fordi man ikke orker, ikke stille høyere krav til seg selv enn folk rundt en og akseptere at veien tilbake er lang og bare må ta den tiden den tar er også viktige faktorer.
    Jeg har lært mye om meg selv på disse tre årene, og selv om jeg gjerne skulle vært foruten å bli utrbrent før jeg fylte 30 vet jeg at i min neste jobb vil jeg være mye mer istand til å ta vare på meg selv.

  18. Etter å ha jobbet med rekruttering i seks år, er det uten tvil min mening at Flink Pike-syndromet er forbeholdt jenter (selvfølgelig med noen unntak). Gutter er i betraktelig sterkere grad «flinkere» til å overselge seg selv, og også overvurdere egne evner. Jeg har sett jenter slite seg fullstendig ut, fordi de skal være best. Og med best, er tanken da; 100% perfekt. Etter min mening er det virkelig ikke et likhetstegn der, som du også beskriver i innlegget. Fordelen til gutter med overvurderingen av egne evner, er at de lettere tar på seg oppgaver de ikke har erfaring med, men tror de mestrer. Noen ganger fører det til mageplask, andre ganger lykkes de. Der kan vi jenter uten tvil bli betraktelig bedre.

  19. Hei Anita (fint navn forresten…)
    Dette likte jeg :) Hoppet av «flink pike»-toget for noen år siden og har aldri angret siden! Om jeg ikke akkurat har et lederansvar, har jeg en jobb hvor mye ansvar skal ivaretas på mange nivåer. I tilleggt er det så lett å ta over alle oppgaver i hjemmet og i venneflokken. Ja til ditt og ja til datt… Helt nydelig å lære å si nei! Tar litt tid, men øvelse gjør mester.
    Koser meg med bloggen din, Anita – takk for bra innlegg :)
    Hilsen Anita

  20. Utrolig flott lesing, jeg er så imponert over deg og hvor reflektert og jordnær du er. Jeg har faktisk diagnosen «flink pike». Jeg har slitt med dårlig selvfølelse og depresjoner siden jeg var 16 år (jeg er 40 nå) men ingen har noen gang kunnet se det på meg. Jeg har hatt flere ledene stillinginger og jobbet til jeg stupte, bokstavlig sagt. Jeg ble hentet av ambulanse, bevisstløs da kroppen min tilslutt sa stopp. Jeg var så utkjørt at legene ville legge meg inn på psykriatisk, noe jeg ikke ønsket så jeg fikk lov til å reise hjem, mot at jeg tok i mot tilbudet om behandling. Jeg har fått utrolig god hjelp, og er nå tilbake i jobb. Ikke den samme jobben som jeg hadde, men en rolig kontorjobb, der jeg er ferdig kl 16 og ikke har mulighet til å ta med jobben hjem. Jeg er dessverre avhenging av medesiner resten av livet, fordi jeg sliter med ettervirkninger av smellen jeg hadde. Flink pike syndromet er ikke noe å spøke med, jeg hadde jo hørt om folk som hadde møtt veggen før, men jeg blåste det av med at det var bare å ta seg sammen det og stå på videre. Jeg tok ikke signalene, og det skulle ikke skje meg. Jeg har fått utrolig god hjelp gjennom helsevesenet, og er utrolig takknemlig for det. Jeg lever etter utsagnet: «Det er en mening med alt som skjer!» Det jeg har opplevd har forandret livet mitt fullstendig, men heldigvis til det positive, så de ettervirkningene skal jeg klare å leve med. Men til andre som måtte lese dette og kjenne seg igjen, dettte er ikke til å spøke med, lytt til kroppen din og ta deg 5 min. DU DUGER I MASSEVIS. Takk for en fantastisk blogg Tinteguri!!

  21. Det er utrolig deilig å høre en sterk karrierekvinne som deg «innrømme» offentlig at du både ikke rekker over alt og sier at det i grunn er helt greit! Jeg holder på å klatre i stigen og kjenner meg mye igjen i det du skriver. I løpet av årene som har gått har jeg innsett at det er viktig å stoppe opp og bare nyte omgivelsene av og til:)

  22. Takk for interessant innlegg og mange gode tips! Jeg har selv gått karrierestigen fra advokatfullmektig til partner (selv som «flink pike light»), men valgte et nytt karrierespor som kunnskapsleder for et års tid siden etter en grundig evaluering av hva er det som motiverer og engasjerer meg – og hvor er det jeg kan bety en virkelig forskjell. Det har jeg har ikke angret på! Antall timer på jobb er ikke så forskjellig fra tidligere, men de oppgavene jeg ansvaret for gir meg mer positiv energi.

    En tidligere kollega av meg har vært med på å igangsette kurset «Opptur for jenter med ambisjoner» som arrangeres av Fjeldstad & Partners. På kurset fokuseres det på hvordan man kan bli mer bevisst på å styre tiden bedre, redusere stress, bli bedre til å se muligheter fremfor begrensninger og lære seg konkrete verktøy som drar tankene og energien i retning. Kurset er primært rettet mot jurister, siviløkonomer, sivilingeniører (som ofte jobber i mannsdominerte miljøer) og andre med høyere utdanning:
    http://fjeldstadandpartners.no/upload/pdf/Flyer_Opptur_for_jenter_med_ambisjoner_august_2012.pdf

    Kanskje noe å vurdere å være med på for flere der ute som har ambisjoner og ønsker å få til mye, men uten å slite seg ut!

  23. Tusen takk for herlige refleksjoner rundt dette temaet Anita, og at du deler med oss! Fantastisk deilig å få nok en bekreftelse på at jeg er ganske normal selv om ikke alt rundt meg er helt «perfekt» hele tiden!:))
    Jeg er fersk abonnent på dine innlegg og gleder meg stort til hvert nytt som kommer fra deg! :) )

  24. Hei, takk for at du setter dette på agendaen og oppsummerer så fint. I min jobb som Medisinsk Yoga instruktør møter jeg mange jenter (og noen meget få gutter) som er det du kaller «flinke piker» og som er nær ved å bli eller er utbrente, har ME, fibromyalgi mm. Synes Sissil beskriver det hele så utrolig bra, at det faktisk bunner ut i selvfølelsen.

    Det første vi som nyfødte barn skal oppleve er tryggheten fra våre foreldre, og at våre behov blir møtt. Dette er med på å skape en god og solid selvfølelse; dvs evne til å lytte til seg selv, stole på og ta hensyn til sine følelser og behov. Mange opplever/har opplevd som barn å bli «hysjet» på; gutter gråter ikke, jenter er snille, det er ikke greit å være sint, man skal oppføre seg ordentlig, være snill og grei og smile. Vi får ros når vi får gode karakterer og er flinke. Vi slutter å være indre styrte/hjertestyrte og blir i stedet for hodestyrte/logiske (hvordan skal jeg tilpasse meg? hva skal jeg gjøre for å få ros av mor/far/lærer? slik at de liker meg, de liker meg ikke hvis jeg gråter, er sint, ikke gjør det bra på skolen), og mister dermed evnen vi har til å lytte til vår indre stemme.

    Da jeg ble født ble det anbefalt å amme barna hver 4de time, så var man sulten fikk man vær så god å vente til det hadde gått 4 timer. Jeg spør meg; hva gjør det med et lite spebarn hvis primære behov er mat og trygghet/nærhet, å ikke bli hørt når det er sultent/gråter. Selvfølelsen vår etableres i de 3 første årene av vårt liv. Når det er sagt kan det jo også hende at du har fått med deg en god porsjon selvfølelse, men så har noe skjedd senere når du har vært eldre/voksen som har frarøvet deg selvfølelsen.

    Summerer man opp det sykepleieren skriver i sin definisjon kommer man også til at det er selvfølelsen det handler om. Da tror ikke jeg det nytter å gå på kurs for å lære å si nei eller lære «stressmestringsmetoder». Det har jeg prøvd, mang en gang :-) Inklusiv psykologer. Det var først da jeg gikk på kurs i Medisinsk yoga mot utbrenthet og stress og lærte om kroppens energisystem og sammenhengen mellom selvfølelse, stresshormoner, redsel for ikke å være god nok mm at jeg kom meg videre. Yoga og meditasjon hjalp meg til å komme i kontakt med meg selv. Og sakte men sikkert bygger jeg nå sten på sten. Etterhvert som selvfølelsen kommer blir jeg tryggere, reagerer ikke så lett på andres kommentarer om hvor flink/ikke-flink jeg er, stoler mer og mer på min egen intuisjon, lytter til kroppen min når den er sliten, tør å si nei når jeg må, jeg tar personlig ansvar slik at jeg ikke tømmes for energi når jeg hjelper andre. Dvs jeg tar personlig ansvar før jeg tar sosialt ansvar. I motsetning til før da jeg var flink pike og løp rundt og var redd for å ikke være god nok mamma, pen nok, dyktig nok, god nok venninne, god nok kjæreste etc. Og som bonus blir jeg mer og mer kreativ, visuell, får mer energi, blir snillere og kjærligere (er ikke lenger et offer…), hyggeligere å være sammen med, klarer å «se» menneskene rundt meg – oppfatter når de er utafor/lei seg, trenger støtte (for jeg er ikke så selvopptatt lenger), er ikke en følelsesmessig «rollercoster» lenger. Jeg «er» i en positiv spiral!

    Når du Tinteguri beskriver deg selv tenker jeg at der har du en dame med en god porsjon selvfølelse. Du lytter virkelig til deg selv! Jeg håper og tror at jeg og de andre «flinke pikene» en gang også kan få en så solid selvfølelse som du har :-) Jeg bygger sakte, men sikkert!

    Shanti, Anne Siri

  25. Kjære Anne Siri – tusen takk for en veldig fin melding! Jeg tror du har rett i så mange av innspillene dine, spesielt dette med nærhet og hva som egentlig skal til for å utvikle trygge og robuste mennesker.

    Man kan ikke få nok kjærlighet og bekreftelse er min teori, samtidig som det er viktig å lære seg essensielle ting som å holde sitt ord, oppføre seg fint mot andre, tørre å være ærlig når man har følelser som ikke er konstruktive.

    Det er bare med åpenhet og dialog man kan sortere ting, og da må man ha trygge omgivelser som ikke dømmer og slår ned på det man vil si. Dette er så komplekst, men allikevel så enkelt – hvis vi prøver litt hver dag, så tror jeg at man kan trene seg til selvinnsikt og god selvfølelse.

    Det starter alltid med en selv, man må finne roen og ha det godt med seg selv – det er først da du har overskudd til andre – det er ikke egoistisk – det er livsviktig!:)

    klem, anita

    • Hei Anita, kan bare si en ting: helt 100% enig med deg :) alt faller på plass når man har trygghet, rom for åpenhet og utvikling, være den man er og bli elsket for det, hverken mer eller mindre. Først da lærer man å elske seg selv, være fornøyd og lytte til seg selv. Stor klem tilbake! Anne Siri

  26. Pingback: Flinke piker–en slags bruksanvisning « According to Julie

  27. Pingback: En plan for dagen. | flinkpikedotorg

  28. Takk for bra innlegg!

    Linket til fra Ellens Oase, tusen takk!

    Likte spesielt listen over alt du IKKE får til, av en eller annen grunn trenger vi kvinner å få inn med teskje at tilsynelatende superkvinner ikke nødvendigvis får til ALT. Det er så lett å henge seg opp i hva alle andre får til, og ikke være tilfreds med hva man selv får til..

    Treningssak, tror jeg, og for de fleste kommer det vel med alder og modenhet…?

  29. Tusen takk for et godt og ærlig innlegg!
    Jeg er «vlink pike» og gikk på en skikkelig smell for litt over et år siden. Jeg trodde jeg var en av disse med enormt overskudd og likte veldig godt å «være i vinden». Sakte men sikkert ble jeg helt uttappet og utslitt uten at jeg forstod det før det virkelig var for sent. Nå jobber jeg meg steg for steg tilbake til meg selv. Det er vondt og tungt, men jeg vet at det går riktige veien.

    Jeg tror mange av oss flinke piker lurer oss selv til å tro at vi fikser alt så lenge vi har hodet over vann. Jeg ser jo nå i ettertid at jeg prøvde å overbevise både meg selv og andre (bekymrede) rundt meg om at jeg ikke var sliten, og at jeg gjorde det meste av lyst. Men selv lystbetonte ting kan bli for mye. Som Christine Koht skrev i A-magasinet i går: «to lystbetonte ting blir ikke nødvendigvis dobbelt så godt» (fritt oversatt).
    Så veien tilbake for min del handler nå om å sette grenser for meg selv. Hva må jeg gjøre, hva må jeg ikke gjøre? Hva er bra nok, hvor kan jeg senke kravene? Hva er mitt ansvar, og hva er andres ansvar? Og når må jeg si nei til det jeg også har lyst til?
    Jeg likte godt dine tips og det du delte fra eget liv. Tusen takk igjen!

  30. Fantastisk blogg du har!:) Så herlig å lese en ærlig blogg som ikke handler om bare overfladiske verdier, og perfekte hjem ..veldig intressert i å lese om hvordan du har lykkes med det du gjør karrieremessig. Forsøker selv å gjøre noe med flink pike syndromet som styrer livet og humøret mitt i stor grad.

  31. Pingback: Er du leder og lurer på om du skal lage en blogg? | Tinteguri

  32. Pingback: Mine første 5 forbedringsområder i 2013 – en liten stemningsrapport fra årets første uke | Tinteguri

  33. Pingback: Folkeskikken, Janteloven & Finansfruene | Tinteguri

  34. Hei Anita.

    Kom over bloggen din i dag da jeg leste innlegget ditt om Marthe Krogh på Hegnar kvinner. Digget dette innlegget. Jobber selv med et kurs for flinke jenter (piker) og synes du har truffet spikeren på hodet i dine beskrivelser her.

    Takk igjen!
    Maria

  35. Jeg kom over dette innlegget igjen på hegnar.no. Husker jeg leste dette her på bloggen din for en god stund tilbake. Det som er litt fasinerende nå, er at jeg møter meg selv i døra, når jeg leser innlegget på nytt. Det gjorde jeg ikke i like stor grad forrige gang. Men dette innlegget festet seg skikkelig til hjernebarken, fordi jeg synes det er veldig bra at du forteller hvordan du må prioritere beinhardt, samtidig som folk ser på deg som en super-kvinne. En som får til alt, og attpåtil får tid til å blogge. Men man får ikke til alt, man får til det man prioriterer. Og da må noe settes bort. I tillegg skriver du at syndromet ikke er forbeholdt kvinner. Noe jeg er et levende eksempel på. Men som du skriver, en coach kan gjøre underverker! Jeg har begynt å gå til coach, og jeg opplever hvordan hun får meg til å se meg selv utenifra. Og som kjent er det enklere å se flisen i andres øyne enn å se bjelken sitt eget. Det har endret mye, men det vil ta tid å gjøre det til en varig endring. Allilkevel er motiverende å se at man får til å endre kursen i korte periode. Da er det bare å trene, så er man på rett spor. Ha tålmodighet! Håper flere gjør som meg, det har vært en positiv erfaring. Og jeg vet at jeg kommer til å ha et mer behagelig liv :) Takk for at du deler slike refleksjoner, for det er mange som må våkne opp og ta grep om egen tilværelse.

  36. Fascinerende lesning. Kjente meg igjen i mye av det du skriver! Er selv småbarnsmor, prosjektleder og filmprodusent, i et mindre firma med stor kundeportefølje..frem til nå har jeg jobbet mest sammen med menn. Det er tungt å komme sterkt tilbake etter hver permisjon, sile ut kommentarene om at du har jo hatt ‘ferie’ og hvorfor må du være hjemme med syke barn igjen(!) jeg er trygg på meg selv, vet hva jeg kan og at jeg til tider har vært limet i organisasjonen som har holdt firmaet på beina, mye takket være min intuisjon og sikre ledelse av staben mot gode resultater og fornøyde kunder. Likevel så opplever jeg at veien opp er lang, dvs veien til å skape en jobb jeg trives i og en posisjon og tilsvarende lønn jeg føler jeg fortjener. Jeg har mange ganger villet gi opp, gå ned i stilling, nettop fordi jeg ikke føler at tiden strekker til, men er ikke typen til å gi opp- ser at jeg får det som jeg ønsker etterhvert- det tar bare lengre tid enn for en mann som ikke har måttet pause i to permisjoner..var nettop 12 dager borte fra ungene mine på filmopptak, det var viktig for min fremtid i selskapet. Er jeg egoistisk? Tenker ikke slik. Ungene mine lærte seg å stole på at pappa fikser ting og å savne mammaen sin. Jeg lærte meg også å delegere husarbeid. Den turen var god for hele familien. Min mann og jeg lærte å sette mer pris på hverandre. Jeg lærte meg å stole på at også han fikser hjemmet uten meg og vi lærte oss og prioritere se gode stunder vi har sammen. Og at vi må gi plass til hverandres karrierer og ambisjoner. Jeg lager ikke cupcakes, baker ikke brød selv eller blogger om hvor perfekt livet mitt er. Jeg setter en ferdig bolledeig og mikser litt kakao hvis vi går på tur- ungene er strålende fornøyde. Vi har også fri på lørdag og søndags formiddag. Da er det felles frokost og leking i pyjamas frem til vi selv har lyst til å finne på noe sammen eller med andre. Jeg leker mye mer nå med ungene enn jeg gjorde før, tar meg tid til å la dem styre tilværelsen litt i deres tempo og fryder meg over alt det de sier og finner på. mine jenter skal føle seg trygge og ha foreldre som setter seg ned og snakker med dem, ikke ned til dem, det er så lett å glemme at de trenger føle seg hørt og forstått. Tempoet skrus ned i helgene. Ambisjonsnivået er høyt resten av uka, vi totalrenoverer hus nr to og er mye med besteforeldre og venner når tiden strekker til, husarbeid skjer i en fei og jeg husker ikke sist jeg shoppet klær til meg selv(!) lønna går stort sett til hus og heim, vi ønsker bygge en trygg tilværelse og et hjem til glede for familien. det kan bli litt mye til tider, må være prosjektleder også på renoveringen, men vi koser oss og rekker det vi må. Tar oss råd til familiferie til syden og drar på familiehytta når anledningen byr seg. Trening tar vi oss tid til to ganger i uka, når vi rekker det, og bytter på å legge unger de kveldene. resten av uka gjør vi det sammen. vi ser også an timeplanen vedr henting og levering ii barnehagen. har jeg en åpning så henter jeg ungene tidlig, men noen ganger er de sistemann hjem..Og på dager, som i dag, hvor jeg kjente at det ble litt for mye på kalenderen, da girer jeg ned med et glass rødt på terrassen for meg selv, gir meg selv tid til å reflektere og sette pris på at energien henter jeg i glade unger, en nydelig mann som forstår meg og i at om en dag på jobben kjentes litt slitsom så er det alltid en ny dag foran meg med nye utfordringer og sjanser til igjen å få vist at meg klarer de seg ikke uten. Flink pike? Det har jeg nok til tider vært, men vil ikke kalle meg det nå. nå er jeg 35 år og bare flinkere til å mestre min egen til tider kaotiske fantastiske tilværelse- noe jeg håper at jeg aldri glemmer å ta meg tid til å sette pris på.
    Hilsen Anne, som aldri før har skrevet blogginnlegg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>