Hvem «eier» bistandsarbeidet i Norge? #kjoleforskole

Det er få timer til det skal gjennomføres en auksjon, en auksjon hvor norske kvinner, de aller fleste uten kjendisstatus, frivillig har gitt sin kjole til et prosjekt som går under navnet #kjoleforskole. Resultatet av innsamlingen går til et lite ukjent bistandprosjekt ved navn Cigiit Manyatta.

Det går ikke upåaktet hen, og det er en bra ting.

Ja, bistand er et fag, på lik linje som ledelse, HR og teknologi er det. Det får konsekvenser for mange, veldig mange. Det betyr ikke at faget ikke er under utvikling og at bistandsinteressen, utviklingen og engasjementet utvikler seg i takt med tiden vi lever i. Vi har sett en rekke mindre initiativ vokse opp i det siste, folk som vil noe, som skaper sine egne bistandsprosjekter ved hjelp av ny teknologi og nye samarbeidsformer og som får kritikk. Derfor er denne debatten helt nødvendig.

Ja, vi skal følge med, godt med, for det finnes også prosjekter som ikke ganger formålet, som er useriøse og ikke etterettlige. Finner vi slike prosjekter, skal de ikke støttes, slik har det alltid vært. Det er kloke råd og innspill. Men skal det danne basis som grunnholdning når noe nytt etableres ? At det sannsynligvis er tvilsomme prosjekter? Eller skal vi bruke kunnskapen vi har, til tider dyrkjøpte erfaringer, til å fremme solide og bærekraftige nye prosjekter?

Jeg lurer på, er det slik at små ildsjels prosjekter som Cigiit Manyatta, som pengene fra sosiale medie initiativet #kjoleforskole , ikke har livets rett fordi de ikke er knyttet opp til noen av de store etablerte organisasjonene?  De startet vel også i det små engang, de var sikkert ikke helt perfekte eller politisk korrekte?  Ble det gjort feil underveis? Stoppet vi opp norsk bistandsarbeid fordi noen tråkket feil eller vi møtte på utfordringer?

Nei, vi driver med utstrakt bistandsarbeid og vi lærer noe hver gang, den kunnskapen må vi dele. Nå må vi også være ekstra lydhøre på bistandssiden, for det kommer en ny generasjon som ønsker å være med å definere bistandsarbeidet, prosesser, initiativ og rammevillkår. Da må vi lytte, ikke slå de ned med et opplevd negativt  «bistandspoliti». Lær de hva man selv har erfart, på en konstruktiv måte.

Er det et problem at det er kjoler involvert i dette initiativet? Kjoler, kjendiser og bistand, det klinger ikke godt?  Er det ikke stuerent at en norsk dame kan gi bort kjolen sin og støtte et prosjekt? Det er mer enn 300 norske jenter som har gitt og enda flere som vil by, vi snakker om svært få kjendiskjoler. Alle norske store innsamlingsauksjoner benytter seg nettopp av kjendiser for å få fokus på prosjektene sine, de fleste sitter i TV studioer og ringer inn, eller frivillig reklamerer på plakater. Å bruke kjente personer skulle ikke by på problemer. Det er tradisjonell bistandstaktikk det.

last ned

Cigiit Manyatta ble etablert i 2009 som en selvstendig og uavhengig frivillig humanitær organisasjon – uten økonomisk, administrativ eller markedsføringsstøtte fra offentligheten, politiske-, religiøse- eller store hjelpeorganisasjoner.  De samarbeider lokalt (les: bærekraftig) med den ikke-statlige humanitære kenyanske organisasjonen Wamba Nomadic Girl Child Rescue Centre.  Historien bak dette initiativet handler om en norsk «tyskerunge» som brukte sin oppreisning fra den norske stat til å investere i et bedre liv for andre jenter i Kenya. Det syntes jeg er beundringsverdig.

I sommer var Mette Marits kjoler i fokus. En av de positive og konstruktive konsekvensene fra kjolediskusjonen rundt Mette Marit på twitter resulterte i at noen ønsket å snu diskusjonen, istedenfor å kritisere, kanskje vi kunne gi en kjole selv? Derav kom ideen #kjoleforskole – og ildsjeler fra Cigiit Manyatta miljøet var aktive på sosiale medier og ble valgt som bistandsprosjekt, nettopp fordi de hadde en liten, men allikevel så stor og viktig historie og sak å støtte. Det er ildsjeler, innovasjon og dugnad bak dette arbeidet.

Derfor blir jeg litt trist på vegne av disse ildsjelene, at de skal våkne opp til artikkelen i Dagbladet på auksjonsdagen – de vil bare vel, de har jobbet beinhardt på dugnad, de kjenner prosjektet, har sjekket både økonomi og møtte etablererene.  Istedenfor blir deres innsats latterliggjort når det skrives «..en fengende hashtag er ikke noen garanti for god bistand». Hvem har noengang påstått det?

Organisasjonen (org nr 993629707) har eksistert i flere år og kan vise til resultater. Dette er tydeligvis ikke godt nok for bistandsproffer, det er ikke slik det skal gjøres. Bistandsproffene har skrevet til Cigiit Manyatta, og de har ikke fått svar. Da konkluderes det med at prosjektet er tvilsomt, og da er det aller beste å lage en kritisk kommentar på selve auksjonsdagen.

Jeg regner med at artikkelforfatterene har mye annen fakta som kan dokumenteres når de påstår at dette prosjektet er tvilsomt. Skulle noen finne en rekke tvilsomme fakta og bevis, som #kjoleforskole prosjektet ikke selv har funnet ved å ha vært i dialog med prosjektet over flere måneder,  ja, da har jeg stor tillit til at prosjektet også håndterer det.

Er du en ekte bistandsarbeider, i mine øyne, så bistår du, og ønsker alle nye prosjekter og initiativ velkommen, også med et kritisk øye, men også med et åpent øye  – du skriver ikke en to siders kronikk og henger ut andres initiativ den dagen initiativet skal gjennomføres. Det syntes jeg er ufint, rett og slett. Inviter gjerne til debatt, vi trenger den – det er viktig, men tenk over hvordan du sender invitasjonen.

Jeg har gitt bort en kjole som privatperson og HP Norge stiller lokale til disposisjon gratis. Flere av jentene i HP Norge har selv gitt kjole og bakt kaker, for det er ikke budsjett for mat på kveldens arrangement. Alle HP ansatte har 4 timer per måned som de kan bruke til sosialt engasjement. Prosjektene velger de selv, vi setter ingen føringer i Norge. Skulle noen velge eller være uheldige å ha støttet noe som ikke har livets rett på sikt, ja, da tar vi med oss den erfaringen også. I kveld har altså noen valgt å bruke sine timer på å støtte #kjoleforskole. Det syntes jeg er en fin ting.

 

4 thoughts on “Hvem «eier» bistandsarbeidet i Norge? #kjoleforskole

  1. Det er nok fort gjort å bli ein pessimist når ein har jobba innan bistand i årevis. Ein må sjå så mykje elendigheit, og gode prosjekt kan bli øydelagde av til dømes korrupsjon og brotne lovnadar.

    Det må vere lov å stille spørsmålsteikn ved bistandsarbeid og korleis det blir gjennomført, men det er synd (som du seier) at det går ut over initiativ som er annleis enn normen. Der står to kontaktnummer på heimesida til Cigiit Manayatta, skal tru om dei har forsøkt å ringe desse før dei sendte innlegget til Dagbladet.

  2. Det er resultatet ute som teller
    Den kritiske kronikken vår om #kjoleforskole har fått mye oppmerksomhet. Det er ikke så rart, og det er heller ikke så rart at noen synes den er sårende. Vi var klar over at det var en fare med dette utspillet, også at det var en fare for at vi ville framstå som surmagede og misunnelige kritikere.
    Men aller først, la oss bare få ryddet en sak av veien. Det gjelder timing. Vi sendte kronikken vår til Dagbladet for flere uker siden, med tanke på å få en debatt da. Men Dagbladet ville ha en aktualitetsknagg, og meldte tilbake at de ville trykke den en av dagene før aksjonen. Var det opp til oss ville den blitt trykket for en god stund siden. Dette styrer ikke vi, men vi har forståelse for at det oppleves ufint.
    Så til selve saken. Hvem eier bistandsengasjementet, spør du. Det riktige svaret er selvsagt at det er det ingen som eier, og det er også virkeligheten. Ved siden av de etablerte organisasjonene har det oppstått haugevis med initiativer, og det er ganske riktig som du sier – det er ofte på den måten ting kommer i stand. Det er en bra ting. Og det personlige engasjementet, det som virkelig fenger folket, det er sånt som alle etablerte bistandsorganisasjoner drømmer om. Det berømmer vi også #kjoleforskole for å gjøre.
    Dette er ikke et utspill drevet av misunnelse. Å stille spørsmål om hvem, her i Norge, som eier bistandsengasjementet er å snu saken fullstendig på hodet. Vi reagerer ikke fordi prosjektet skaper engasjement i Norge, men fordi vi er oppriktig bekymret for kvaliteten og konsekvensene av prosjektet ute. Det er det som er poenget vårt, og det er der vi må holde fokuset. Vi har ikke sett noe av Ciigit Manyattas presentasjoner som har beroliget oss i så måte, tvert imot er det slik at på punkt etter punkt ser vi faresignaler. Det hjelper selvsagt ikke at vi ikke får noen svar fra organisasjonen, men informasjonen som er tilgjengelig gjennom de dels overlappende/motstridende hjemmesidene til prosjekt og aksjon tegner et bilde vi kjenner igjen så alt for godt fra tidligere tiders feilslåtte bistandsprosjekter.
    Gir det oss grunn til å karakterisere prosjektet som tvilsomt? Ja, det må vi si, og grunnene til det står å lese i kronikken. Vi har mange flere spørsmål enn de som har fått plass der. Og, som sagt, vi skulle gjerne stilt dem tidligere.

  3. Jeg er litt forundret over reaksjonene på denne kritikken, og at man trekker inn opplevelsen av «å bli latterliggjort» eller «synes synd på». Det er faktisk ikke vesentlig her. Ei heller kjendiser eller stå-på-vilje.

    Er kritikken berettighet bør den komme, og den bør lyttes til. Er den ikke berettighet så kjenner de som driver dette godt til de farene som beskrives, og kan både svare og sette pris på at man løfter opp slike problemstillinger. For de vil vite at dette er et stort problem.

    Jeg blir også skeptisk av en slik bloggpost fordi fokuset ligger hos «hjelperne». Deres opplevelser, deres inspirasjon, deres sårhet. I en slik sammenheng er det feil fokus. Å gripe inn i andres liv slik man gjør med hjelpeprosjekter krever at man legger det vekk.

    Du skriver at de store organisasjonene ikke liker de små. Både små og store organisasjoner gjør feil. De store, i kraft av å være store gjør som oftest flere og grøvre feil. Ser man på hjelpearbeidets historie er den vond lesning, og ikke minst viser den at selv om man ønsker å hjelpe kan det man gjør føre til det motsatte, man skaper større problemer enn de man forsøker å løse. Både små og store prosjekt gjør klokt i å lytte til alle råd som kommer, det er mange feil som har blitt gjort opp gjennom årene, som man etterhvert har lært av. Man bør ikke forsøke å gå opp nettopp de stiene på nytt og lære på egenhånd det man lett kan bli fortalt av andre. Ikke når det kommer til å gripe inn i andre menneskers liv.

    De små har en stor fordel i forhold til de store. De har ikke prestisje på det de allerede har gjort, de har ikke en kultur som det er tungt å snu når noe er feil, de kan snu seg rundt og forandre rettning når det viser seg at noe ikke fungerer bra. De kan enklere ta opp i seg korreksjoner og lære nye ting og implementere det raskt. Selv er jeg tilhenger av små solidaritetsprosjekter, og heier på det.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *