Svar fra bistandsprosjektet som innsamlingsauksjonen #kjoleforskole støtter

 

Ja, da var #kjoleforskole auksjonen over og rundt 166 000 kroner er samlet inn så langt. 166 000 kroner som uavkortet går til  det lille, ukjente –  nå svært omtalte bistandsprosjektet Ciigit Manyatta (CM).

Mange har hatt en mening, og de færreste har satt seg inn i saken og prosjektene. Det er lett å kaste seg på kritiske saker, der sitter vi nok alle i glasshus.

Når Dagbladet velger å trykke en kritisk kronikk på selve auksjonsdagen, uten å gi forvarsel til noen av prosjektene, hverken #kjoleforskole eller bistandsprosjektet CM direkte, så må man regne med at fokus for prosjektene er å gjennomføre auksjonen og svare på alle spørsmål når innsamlingen er over, som var i går kveld.

I dag, som lovet, har initiativtagerene bak bistandsprojektet kommet med respons, og det er sendt til Dagbladet og gjengis i sin helhet i slutten av dette blogginnlegget. Men først noen oppklaringer og fakta.

PS: Hvis noen har spørsmål til hvordan CM driver sitt lille prosjekt, eller vil gi de råd, så anbefales det å ringe de direkte på  telefonnummer 90970593 / 41766177 . Disse initiavtagerene har jobbet med sitt prosjekt i mange år. De er godt over 60 åra og er ikke proffe kommunikatører eller webdesignere, de har fokus på prosjektet sitt og lever for det slik de har gjort de siste fem årene. De er ikke proffe på alle områder, men useriøse er en veldig feil betegnelse. De er svært åpne for dialog, men gidd å løft opp røret.

SuzZPXU38EhZ

Hva er #kjoleforskole?

Først, #kjoleforskole er et sosiale medie initiativ drevet av en rekke ildsjeler som har presentert seg på nettsidene til #kjoleforskole. Der får du også all fakta bak hvordan dette initiativet ble igangsatt. Dette er en innsamlingsauksjon som har basert seg på å samle inn kjoler, som igjen selges på en nettauksjon og live auksjon. Initiativet kom som en respons til all den negative kritikken rundt Mette Marits kjoler i sommer. Noen ønsket å gjøre noe annet enn å delta i debatten, de ønsket å gjøre noe selv, bidra med en kjole. Slik kom jeg i kontakt med initiativet, jeg ble bedt om å gi en kjole.

Alt arbeidet bak #kjoleforskole er 100% dugnadsdrevet  av jurister, teknologer, studenter og ledere, og pengene som kommer inn går uavkortet til CM. Enkeltpersoner og bedrifter har støttet ved å gi egne timer, stilt lokale og bidratt med webkompetanse som nettauksjonen. Ingen penger har vært involvert, dette er kun basert på å brette opp armene. Dette initiativet avsluttes når auksjonene er avsluttet, som er om rundt 14 dager på nett. Live auksjonen var i går og er avsluttet.

#kjoleforskole initiativet har skrevet en kontrakt med CM hvor står det hva pengene skal brukes til, og at CM skal føre kontinuerlig oppfølging og rapportere status og endringer. På denne måten vet de som har gitt kjoler at inntektene de har bidratt til blir forvaltet på en sunn måte og at man kan følge med og få rapporter.

Deltagere fra #kjoleforskole prosjektet har møtt personene bak bistandsprosjektet, gått gjennom regnskaper, sett resultater og blitt kjent med deres engasjement og samarbeid med lokale krefter og porganisasjoner i Kenya. Det er et lite prosjekt, med fokus på å hjelpe noen få, i et begrenset område.

#kjoleforskole initiativet hadde stor sans for hvordan to privatpersoner, fra Hedmark, har klart å få i gang så mange positive resultater, hvordan de har jobbet med bistand i liten skala, brukt egen penger, spesielle penger fordi det var basert på en oppreisning fra den norske stat. Intet mer, intet mindre.

#kjoleforskole er snart avsluttet, og de forholder seg til kontrakten de har med CM.

Hva er Ciigit Manyatta (CM)?

CM er et lite bistandsprosjekt, etablert i 2009 som en selvstendig og uavhengig frivillig humanitær organisasjon – uten økonomisk, administrativ eller markedsføringsstøtte fra offentligheten, politiske-, religiøse- eller store hjelpeorganisasjoner.  De samarbeider lokalt med den ikke-statlige humanitære kenyanske organisasjonen Wamba Nomadic Girl Child Rescue Centre.

Historien bak dette initiativet handler om en norsk «tyskerunge», Elisabeth Reck, som brukte sin oppreisning fra den norske stat til å investere i et bedre liv for andre jenter i Kenya.

En siste refleksjon

Tenk om etablerte bistandsrådgivere virkelig hadde sett på dette initiativet, tilbudt sin kompetanse, deltatt, lært noe av det, ikke bare sendt en mail med en rekke kritiske spørsmål, men velger å  forenkle, ta konklusjoner på forhånd og være nedsettende til en hashtag som overskrift – det er mye kraft bak en hashtag – man kan drive innsamlingsauksjoner på en ny måte – for det er det #kjoleforskole handler om. Dette bør man se på med stor, positiv interesse – hvordan man har klart, på 2 måneder å stable et så enormt engasjement, med så mange involverte og levert resultater på kort tid.

Det er der fokus bør være i tillegg til at man naturlig nok også stiller spørsmålstegn til små bistandsprosjekter og hvordan de drives. Det er en selvfølge. Det er en separat debatt som bør taes mer på alvor i Norge. Den er allerede påbegynt på store bistandsprosjekter, som skattepengene våre går til, som primært er drevet av svært så profesjonelle bistandsarbeidere og organisasjoner. De er heller ikke forskånet for feilvurderinger og korrupsjon. Kanskje en del av problemet med de store prosjektene er å lage rom nettopp for de små? La oss ta debatten uten å skyte ned på dette lille initiativet og være forutinntatt uten å ha søkt nok kunnskap og kjennskap.

Men – har #kjoleforskole saken bidratt til å løfte en slik debatt i Norge, ja da har dette prosjektet levert veldig mye mer enn forventet:)

Svar på Kronikk i Dagbladet; 23/9-2013

Dagens kronikk, skrevet av Elisabet Gade fra Savannah Bokhandel og Marianne Skalaa (bistandsrådgiver i Digni), retter et frontalangrep mot «Kjole For Skole»-prosjektet og Cigiit Manyattas engasjement i Samburu County. Med overskriften Ukritisk kjoleaksjon stiller kronikørene mange berettigede og kritiske spørsmål som en naturlig bør stille seg før en går inn i noen som helst form for bistandsarbeid – det være seg skole-, mat- eller andre former for bistandsprosjekter.

Cigiit Manyatta (heretter CM) startet som en frivillig organisasjon i 2009. Formålet var å hjelpe unge jenter fra samburustammen gjennom det å kunne tilby mat, skolegang og evt. husvære.  Dette i samarbeid med den NGO- (non-governmental organization) baserte Wamba Nomadic Girl Child Rescue Centre (en frivillig kenyansk organisasjon).

Verken CM eller vår kenyanske samarbeidsorganisasjon har en størrelse eller kapital som gjør at vi kan hjelpe alle jenter i området; noe som kronikørene langt på vei kritiserer oss for. Kun store internasjonale organisasjoner vil eventuelt kunne ha slike muligheter. Er det kronikørenes oppriktige mening at kun internasjonale organisasjoner skal jobbe med dette…? Hva da med alle de andre – så som diverse kristne organisasjoners hjelpesentre….?

Faren for en parallell struktur som kronikørene påpeker kan vi ikke med beste vilje se. For det første er lokalbefolkningen med i vid forstand. Pårørende, skole, kirkesamfunn, byggmestere, bygnings- og planetat har alle vært involvert og tatt med på råd i forbindelse med våre langtidsplaner.

Våre opprinnelige planer gikk riktignok ut på et vesentlig mer kostbart prosjekt enn det vi ser for oss, men med dagens senkede ambisjonsnivå synes de 2,5 millioner som antydes i kronikken å være langt over den ramme vi snakker om.

CM arbeider for at de jentene som tilhører prosjektet skal kunne få seg en utdanning som gjør at de kan komme tilbake til stammen og utgjøre en ressurs for lokalsamfunnet – det stammesamfunn som nå er i ferd med å utvikle seg.

Kunnskap om stammekulturen er viktig for å få til dette. Samburu County er styrt av en form for moderne stammeråd og det å ha inngående kunnskaper om kulturen er derfor alfa og omega; ikke minst i tilknytning til innføring av endringer. Det være seg økonomisk, teknologisk eller kommersiell utvikling eller endringer i holdningene til kvinnelig omskjæring. Et sololøp av CM ville derfor ha falt «til jorden» umiddelbart dersom vi ikke hadde hatt solid forankring i lokalsamfunnet.

Poenget er at samfunnet rundt dem forandrer seg utrolig raskt – med eller uten den tradisjonelle samburuens vilje. Bare i løpet av de 2 siste årene har det skjedd store endringer:

Elektrisiteten kom til Wamba i 2011 – tidligere var det kun enkelte aggregater og solcelledrift.

En offentlig videregående skole for jenter ble åpnet i Jan. 2011

Problemet er: hvem kan betale for det – i et samfunn der hele storfamilien skal brødfø seg på salg av melk, vann, kull, alkohol,… ?

Vi (CM) har ingen ambisjoner om å kunne skape en skole helt uavhengig av offentlige eller kirkelig drevne skoler i området. Til det vil drifts- og byggkostnader bli alt for høye. Dessuten vil krav til eksamensrett og formell innfasing mot det offentlige utdanningssystemet bli for krevende for en organisasjon av CMs størrelse.

Det vi ser for oss er en samling hus der jentene kan bo, få medisinsk hjelp, mat og husvære og der de kan få et fristed til å lese lekser, jobbe sammen i studiegrupper og få noe kyndig hjelp fra pedagog. På denne måten vil en også kunne følge opp elevene og gi dem mulighet til å lære noe om deres egen stammekultur – noe som er mangelvare i en ordinær kenyansk skole med inntil 120 elever i klasse-rommet.

Hvor kronikørene har fått det fra at (sitat) …jentene skal overøses av gaver» er ukjent for oss. Riktignok har vi ifm. våre årlige turer tatt med oss klær, leker, skrivesaker, …. i kofferten – men derfra til å kalle det en overøsing av gaver synes svært overdrevet.

Derimot, hvis kronikørenes tanker er at når ingen andre har det skal heller ikke disse ha det, er det kanskje på tide å tenke litt nytt…?

Det forbauser oss også at drevne bistandsarbeidere som kronikørene ikke ser at helsetilbudet også vil kunne brukes av andre som er innom Wamba Nomadic Girl Child Rescue Centre. Hva gjøres på tilsvarende helsesentre rundt om…? Jo, akkurat det samme.

Ei heller ser vi at vår fremstilling av jentenes hverdag i et tradisjonelt samburusamfunn er så nedlatende og stereotypisk som det hevdes i kronikken.

Overfor våre sponsorer har vi valgt å være åpne om den nedverdigende håndteringen våre jenter har opplevd. Én av dem gikk så langt som å kreve at hennes egen bestefar kunne skyte henne da hun stod for tur til å bli omskåret. Da hadde hun allerede opplevd at hennes søster hadde omkommet i et tilsvarende overgangsrite.

Det er klart at eldre kvinner er involvert i slike prosesser – alt annet ville være imot deres holdninger og tradisjoner.  Mennene skal tradisjonelt sett være frie, uavhengige og uten forpliktelser.  Selvsagt finnes det unntak, men det gjør det uansett.

Dessuten er omskjæringen knyttet opp mot en fortid der nettopp det å få solgt jentene ut av familien for å redusere antall munner i matfatet og skaffe seg verdifull medgift i form av kveg, kameler eller geiter av stor betydning.

Kronikørenes forsøk på å trekke brillene til en meget sterkt synshemmet jente inn i eksemplifiseringen av et sterotypt stammesyn faller på sin egen urimelighet. Hva har det med stammesynet å gjøre…? Brillene er for store, ja, men dette lot seg ikke tilpasse hos den norske optikeren som lagde dem uten at den totale levetiden ble vesentlig avkortet. Og – det at jenta ble glad – ja, hva så…?

Nei, prinsipielt har vi ikke noe imot å bruke en beskrivelse av et FGM-rite fra et annet stammesamfunn som bruker de samme rutinene. Samburuenes og masaienes rutiner er sammenfallende. Når en anerkjent britisk kvinnelig journalist da har beskrevet det så godt ser vi ingen grunn til å prøve å skildre det enda bedre.

CM har inntil nå valgt å kjøre et løp med et minimum av administrasjon. All virksomhet i Norge er ulønnet og gjøres på frivillig basis. Pr. i dag har organisasjonen kun 2 fast lønnede medarbeidere i Kenya. Når byggearbeidet blir en realitet vil dette antallet måtte økes, men da vi ser for oss en modulær utbygging av tomta vil den administrative staben likevel ikke bli stor – verken i antall ansatte eller i stillingsprosent.

Mht. korrupsjon er Kenya intet unntak fra andre afrikanske land. Det var en grunn til at Kenya havnet i unåde hos IMF og andre internasjonale organisasjoner tidlig på 2000-tallet.

CM har ingen planer om å bli en stor, altomfattende bistandsorganisasjon der en vil bygge opp en stor infrastruktur innad i organisasjonen.

Vår hovedoppgave som organisasjon vil fortsatt være å hjelpe jentene til å få skolegang.

 

Elisabeth Reck                  Svein-H. Andersen

6 thoughts on “Svar fra bistandsprosjektet som innsamlingsauksjonen #kjoleforskole støtter

  1. Bistand er business som alt annet, det er klart at etablerte bistandsrådgivere går i skyttergravene når en gjeng med amatører går dem i næringen og klarer å gjøre noe positivt ved bruk av nye metoder som disse rådgiverne selv ikke har klart å tenke på.

    #kjoleforskole er nok ett eksempel på hvordan bruke nye medier for å få til noe positivt på en mer effektiv måte enn de tradisjonelle organisasjonene får til :-)

  2. Dette havner på min FB-side. Knakende godt svar til de som velger å bruke makten deres billedlige penn kan gjøre. Smekk på fingrene i form av at laptoppen plutselig klapper sammen….

  3. Vi hadde tenkt å kommentere saken, men Gaute Holmin ‘treffer spikeren’ på hodet med sin presise kommentar så det blir ikke mye å tilføye. Etter å ha sett kronikken i Dagbladet ante det oss at det var misunnelse som lå til grunn for det harde utfallet mot #kjoleforskole. Det undrer oss er at Dagbladet ikke tok seg bryet med å undersøke litt, og la andre komme med sin mening før de publiserte. Forøvrig gratulerer med vellykket innsats til beste for andre mennesker.

  4. Takk igjen for viktig innlegg! Jeg heier virkelig på alle som ønsker å hjelpe andre! Takk Elisabeth, Svein og alle dere som har bidratt i #kjoleforskole prosjektet. Ser frem til å fortelle om dere til mine elever! Snart er det FN-dagen og dette prosjektet er et godt eksempel og undervise om. Takk!

  5. Svein-Henning og Elisabeth;Stolt og ydmyk overfor det dere har fått til med CM!
    Ingen fjernstyrt organisajsjon,men personlig engasjement,oppfølging og omkostninger!Dere våger å møte menneskene bak all nøden og gi dem et ansikt også for oss sofaslitere med all den fortvilelsen,bekymringen,men også gleden dette innebærer for dere som hjelper!kritikk for ikke å hjelpe alle, har dere fått.Er det likegyldighetens stemme som taler?For meg er saken klar;Var jeg sulten og tørst og noen ga meg mat og drikke,ville det bety en livsviktig forskjell for meg!!Ingen kan hjelpe alle,betyr det at vi ikke skal redde den ene vi kan?I såfall hva sier det om synet på menneskeverdet?For meg betyr mitt.liv alt,hvilken rett har jeg til å tenke annerledes
    Om mennesker som er en av mange som lider nød?Takk til dere som tar de vanskelige valgene ,hjelper der dere kan hjelpe best og som møter menneskene og konsekvensene av de valgene dere gjør ansikt til ansikt!For meg er dette kjærlighet og mot som avkrever dyp respekt!
    Men hvem er så jeg?Jeg er jo kun et lite menneske.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *