Tanker om den norske samfunnsdebatten – del 1

Terskelen for å delta i offentlige debatter aldri vært lavere. Det skaper gode forutsetninger for demokratiet i Norge – for engasjement er en forutsetning for nettopp demokratiet.

Det er mange årsaker til at terskelen har blitt lavere, men at den teknologiske utviklingen har gjort det enklere for flere å delta i samfunnsdebatten, er relativt udiskutabelt. Unge og gamle, uansett bakgrunn, samfunnstilhørighet og sted – så lenge de har tilgang til en IP adresse – tilgang til internett – kan alle påvirke den offentlige debatten, med og uten navn, som observatører og eller aktivt som deltagere og bidragsytere i meningsutveksling og agendasetting, i en rekke nye kanaler som påvirker de tradisjonelle.

Begrepet «samfunnsdebatten»

Hvor kommer begrepet fra? Først til ordet debatt.

Wiki sier: Debatt, ordskifte eller meningsutveksling er en måte for flere personer å utveksle meninger og argumenter. En debatt kan foregå uformelt, og oppstå spontant i ulike sosiale situasjoner, eller avholdes innenfor en formell ramme med en dirigent, ordstyrer eller møteleder, og med klare regler for hvordan debatten skal føres. Diskusjonsfora kan være studentsamfunn, foreninger og spesielle program i radio og TV, men også utvikle seg mer fritt over tid i for eksempel aviser. Vanlige regler for debattantene er å være høflig og saklig.

Tankekors – «vanlige regler er å være høflig og saklig», det tror jeg vi trenger å minnes på kontinuerlig med tanke på utfordringene rundt nettharselering og troll, men det er like gjeldende blant de fleste av oss som ikke faller i  troll-kategorien, men som har et forbedringspotensial med både takt og tone i daglige meningsutvekslinger.

Når vi snakker om samfunnsdebatten, snakker vi temaer som engasjerer mange i storsamfunnet, på flere ulike arenaer og i ulike kanaler, formelle og uformelle, åpne og lukkede.

Er samfunnsdebatten reell eller er den et mediaskapt begrep?

Den er mediaskapt sier Øyvind Nilssen til A-magsinet i Aftenposten i 2011 og hevder at det norske samfunn ikke har noen debatt: «..dagens nordmenn debatterer ikke, vi shopper. Til og med når vi leser avisen, shopper vi, vi ser etter noe artig, noe å le av, sukke av, fnyse av eller gispe av. Vi ser etter opplevelser; den politiske interessen er nærmest null.»

Jeg syntes han har et godt poeng, og at han kanskje påpeker mer kvaliteten og innholdet i debatten, og blant debattantene, mer enn å avfeie at vi faktisk har en samfunnsdebatt. Liker vi ikke samfunnsdebatten, er det deler av sammfunnsutviklingen vi  jo peker på – og det i seg selv er en viktig debatt?

Samfunnsdebatt=nettdebatt?

Anders Brenna i Teknisk Ukeblad (bildet er fra www.tu.no) skrev i 2009 en svært interessant artikkel og hevdet at samfunnsdebatten er likhetstegn med nettdebatten, og at det er de tradisjonelle medienes skyld.

«Norske journalister, redaktører og andre medieledere har alle gjort sitt for å ødelegge nettdebatten ved å fraskrive seg ansvar for innholdet i nettdebatten på artikler eller i forum.»

SitatsjekkAndersbrenna 1001051329

Han sier: «Her får enhver idiot lov til å boltre seg fritt og uredigert, og med mindre de beviselig bryter norsk lov trenger de ikke å frykte reaksjoner. Dette er en «strategi» som sender et utvetydig signal til leserne og deltagerne i nettdebatten om at de er uvesentlige, ubetydelige og noen som mediene helst skulle sluppet å måtte forholde seg til.), og har dermed aktivt undergravd sin egen virksomhet».

Dette skrev Brenna i 2009, han var tidlig ute og vi ser jo nå at de fleste redaksjoner og redaktører har profejsonalisert håndtering av nettdebatter og anser betydningen av sosiale mediers påvirkning som mer enn relevante, som endel av deres DNA.

Videre skriver Brenna:

«Journalistikken beskrives som regel som den fjerde statsmakt, makten som skal stille makthaverne til ansvar. Det er viktig, men journalistikken er mer enn det.Journalistikken er også samfunnets nav, et informasjonsnav for hva som skjer i samfunnet, og en plattform for samfunnsdebatten».

Journalister?

Det har Brenna helt rett i. Utfordringen er at vi nå har vi fått flere journalister og redaktører som påvirker ordspillet og fokus – bloggere, tenketanker og individuelle personligheter som er saksdrevet og setter agenda uten etablert redaksjonsplattform, ved siden av etablerte journalister som i sine redaksjoner og medieselskaper også er i massiv omstilling.

Journalist er ikke en beskyttet tittel og er rett og slett (i følge Wiki) «en person som samler opplysninger og formidler disse i form av tekst, lyd, bilder mv. gjennom ulike massemedier som aviser på papir og nett, ukeblader og tidsskrifter, nyhetsbyråer, fjernsyn og radio». Gjør du dette, da utøver du journalistikk.

Kanskje burde Wiki oppdatere med kategorien bloggere, både mikro (twitter) og makrobloggere (rene blogger) ? Jeg tror ikke det er realistisk at en blogger uten journalistisk utdannelse eller bakgrunn vil kalle seg journalist. Ordet er godt forankret i den etablerte medieverden og selve ordet journalist er avledet fra det franske ordet for avis, journal. Men det som må diskuteres ytterligere og kanskje mer åpent i samfunnsdebatten, er journalisters rolle og oppgave i den digitale epoken vi lever i nå, slik Brenna er inne på i sin artikkel.

Hva handler den norske samfunssdebatten om i dag?

Jeg tok en spørrerunde i sosiale medier og IRL (i det virkelige liv). Svarene var: boligpriser, familiesaker som barnehage og tidsklemme, kvinner,slanking, mote, likestilling, klima, innvandring, sosiale medier, ny regjering/politikk, mat, idrett og ikke minst kjendiser.

Hvor, på hvilke arenaer foregår den?

Tradisjonelt fortsatt i aviser, radio, tv, i stuen – men ikke i taxi’n lengre –  på grunn av teknologi er det jo ingen som snakker med taxisjåførene – vi er på mobilen. De mest fremtredende arenaene i dag hvor mye av både åpen og lukket debatt foregår er på sosiale medie applikasjonene som Twitter, Facebook, LinkedIn, Instagram, Google. Det er også sjelden en tradisjonell nyhetsreportasje fra og i tradisjonelle mediekanaler ikke inneholder referanse til debatter, personer eller meningsytringer fra sosiale medier.

Hvem deltar og hvordan?

Opplagt de tradisjonelle og etablerte rollene og stemmene, makteliten innenfor politikk, media og akademia – men vi ser også en stor fremtreden av helt  nye, unge stemmer, og mange av de er kvinner, som feks blogger, feminist, forfatter og journalist Susanne Kaluza (bildet er fra www.susannekaluza.no) som sterk pådriver og debattant i  reseravsjonssaken, og  stipendiat ved Institutt for offentlig rett, Universitetet i Oslo Anine Kierulf (bildet er fra www.statogstyring.no)  som mottok Natt&Dag-prisen «Årets stemme» 2013 for å være «en forbilledlig formidler av jus i den offentlige debatten, og fordi hun protesterer mot en innadvendt og berøringsvegrende kultur i akademia.

Annine

cropped-cropped-kaluza_toppen-copy-copy1

Hvem deltar ikke?

Nå som terskelen for å delta har blitt mindre, hvem er det som skyr unna?

I følge kommentator Lars Christian Talseth i Dagbladet i februar i år er det forskere, ledere og fagfolk.

 

Han sier: «..instituttsektoren har abdisert i sin naturlige rolle som premissleverandører for samfunnsdebatten. Tankesmier er sunt for meningsmangfoldet, men først og fremst som et supplement. Problemet er at de mer etablerte tenketankene, som PRIO, Fafo, NIBR, NUPI, ISF, ja, til og med universitetssektoren, er fraværende. Og da tenker jeg ikke på tunge kronikker basert på allerede avsluttet forskningsarbeid, eller på den opphøyde «ekspertkommentaren», som NUPI har profilert seg på.»

og videre:

«Jeg tenker på noe annet: meninger, ytringer, utspill. Men også medieteft. Her har de introverte instituttene mye å lære av de ekstroverte tankesmiene. Utspill er kanskje ikke universitetenes oppgave, hvis samfunnsoppdrag inkluderer grunnforskning og undervisning. Instituttsektoren, på den andre siden, er mer definert i retning av anvendt forskning og formidling. Og her svikter de. Forskere kan skrive bok etter bok om sine fagområder, men får ofte skrivesperre når det er snakk om et lite avisinnlegg. I det positivistiske akademia råder det en frykt for subjektivitet, og resultatet er – med flere hederlige unntak – stillhet. Tankesmiene har så absolutt livets rett, og de har vært et sårt trengt vitamintilskudd til den norske samfunnsdebatten. Men offentligheten ville vært enda rikere hvis landets forskere i større grad deltok i ordskiftet, som meningsbærere og ikke bare «sannhetsvitner». Subjektive og «objektive» på samme tid.»

Jeg syntes Talseth har svært gode og relevante poeng!

Hvem er det vi ikke hører?

Tidligere kultur og debattredaktør i Aftenposten Knut Olav Amås (bildet er fra www.aftenposten.no) påpekte også et viktig poeng i en artikkel i Aftenposten i 2012 om ytringsansvar versus ytringsmot hvor han stiller spørsmålene: Er det noen vi ikke hører? Går norsk samfunnsdebatt i riktig eller feil retning? Svaret er at den blir stadig bedre hevdet han.

Knut+Olav+Åmås-seksjon

«På grunn av redigering av ulike debatter har mange debattanter vært bekymret for begrepet «ytringsansvar»  og det er manet frem et skremmebilde av slutten på all reell ytringsfrihet. Det er helt unødvendig. Å ta ytringsansvar er en uskyldig, selvsagt og banal sak. De fleste tar faktisk det ansvaret i høy grad.Derfor har ekspolitiker Hallgrim Berg et godt poeng: I dag er det minst like viktig å sikre at det finnes ytringsmot.»

Ytringsmot versus ytringsfrihet

Ja, ytringsmot bør vi diskutere og debattere mer i den norske debatten. Ytringsfrihet har hittil vært det mest populære temaet, og det med god grunn. Men ytringsmot og ytringsansvar er viktige premissgivere for en sunn og bærekraftig ytringsfrihet – for demokratiet.

Det handler om å tørre og ha en mening og å delta for de som ikke er vant til det, eller å forstå hvilke konsekvenser det har når man med overmot bruker kanaler som gjør ens ytringer og påstander synlig og tilgjengelig – å lære seg hvordan man deltar og bidrar offentlig, lese vær varsom reglene, lære seg teknologi applikasjonene og ikke minst bruke sunn fornuft, og å ha mot til å utfordre, også når man er en erfaren debbatant, å tørre å si ifra (eller bli sagt i mot), på en konstruktiv måte, til hvem som helst (også dine «egne»), på en konstruktiv måte, når noe oppleves som urimelig og feil som filosof Øyvind Kvalnes fra BI (bildet er fra www.mynewsdesk.com) påpeker i sin artikkel i Aftenposten 2012.

ht8uxajrmfo7k3r83uru

Samfunnsansvaret for samfunnsdebatten

Svaret på, og ansvaret for hvordan vi vil og kan utvikle den norske samfunnsdebatten ligger ikke lengre alene hos de etablerte kanalene og debattant-rollene. De har uten tvil en av de viktigste oppgavene og ansvaret for å drive debatten om samfunnsdebatten fremover. De må forvalte, utvikle og fortelle oss historien, vise hvordan debatten har utviklet seg de siste 100 årene med fokus på de store linjene, belyse temaer og konsekevenser for demokratiutvikling, ta opp spørsmål rundt ytringsfrihet, gi oss oversikt over kjønnsdeltagelse og påvirkning, være premissgivere også i forhold til  teknologi, politikk og samfunnsutvikling.

Men innovasjonen i samfunnsdebatten vil også bli drevet i samspill med de nye kanalene og debattantene, med alle som har IP adresse – og de skal respekteres, lyttes til og inkluderes selv om mangfoldet blir stort og til tider vanskelig å navigere i. Kvalitet og form kan utfordre de etablertes stil og kutyme – og ikke minst påvirkningsposisjon.

Samtidig må vi med IP adresse uten debatterfaring, etablerte samfunnsroller og journalist bakgrunn som ønsker å delta, være ydmyke for historien, lære oss vær varsom plakatene, utvikle synlighetskompetanse og aldri glemme å utforde det etablerte, de absolutte sannhetene i samfunssdebattens form og farge. Vi er i en overgangsperiode nå, vi lærer mens vi går.  Det kan også bety at roller og stemmer vi ikke er vant til å høre eller se, eller som ikke tradisjonelt deltar i samfunnsdebatten, også vil få eller ta plass i fremtiden. Fordi kravet om åpenhet, tilgjengelighet og inkludering har kommet for å bli.

Med det som grunnlag har vi et svært godt utgangspunkt for å utvikle den norske samfunssdebatten til å bli mer relevant, premissgivende, innholdsrik, spennende og utviklende for hele folket – for demokratiet.

 

 I del 2 om «Tanker om den norske samfunnsdebatten»  deles personlige refleksjoner og observasjoner fra perspektivet; ny i samfunnsdebatten.

 

 

17 thoughts on “Tanker om den norske samfunnsdebatten – del 1

  1. «Men ytringsmot og ytringsansvar er viktige premissgivere for en sunn og bærekraftig ytringsfrihet – for demokratiet.»
    «Samtidig…lære oss vær varsom plakatene, utvikle synlighetskompetanse og aldri glemme å utforde det etablerte, de absolutte sannhetene i samfunssdebattens form og farge. Vi er i en overgangsperiode nå, vi lærer mens vi går.»
    Gode sitater du bringer fram, Anita Krohn Traaseth.

  2. Her bruker artikkelforfatteren mye plass på å si lite. Mange selvfølgeligheter. Og hva menes med ytringsansvar. Hvem bestemmer hva som er ansvarlig og hva er straffen hvis man ikke viser ytringsansvar?

    • Det som menes er at du bør vise ansvar å ikke ytre dine meninger så lenge det ikke er i samsvar med hva det politisk korrekte sentrum står for. Rimelig absurd i et samfunn som tilsynelatende er så opptatt av ytringsfriheten. Det er ingen menneskerett å ikke bli fornærmet, og det bør heller aldri bli det.

  3. Hei Anita! Bra innlegg, nå har jeg anbefalt det på Lesernes VG og du ser det nederst på vg.no
    Er det andre som skriver en god blogg og vil ha mange nye lesere, ikke nøl med å sende en epost til meg på magnea |a| vg.no eller @magneda på Twitter.
    Hilsen Magne i VG

  4. Man kan si akkurat hva man vil,det handler i bunn å grunn om å se og bli sett.akkurat som på gata.

  5. Hei. Dette var en god og lettfattelig tekst som viser noen varder og gode landemerker å stake ut en kurs og navigere etter! Ser fram til fortsettelsen. Likte særlig begrepene ytringsmot og ytringsansvar. Å tørre å si ifra på en konstruktiv måte til hvem som helst.

  6. «Wiki sier: … utveksle meninger og argumenter.» – Her mangler utvekslingene av fakta (sic!). Uten enighet om fakta blir debatten bare et løst kunstverk av retorikk og synsinger. Kommunikaskonsrådgivernes elegante dans.

    Slik subjektivitet kan jo være underholdende, men sikkert ikke inviterende til forskerne, som trenger et seriøst image som «sannhetsvitner». Jo, landets forskere burde i større grad delta i de faktabaserte ordskiftene, med faktabasert subjektivitet, ikke bare som objektive leverandører av de kalde fakta.

    Noen forskere og andre fageksperter er meget introverterte og reduserer sitt fags innflytelse som en bokholder av historikk uten visjoner og kreativitet om «hvordan skal dette gå videre?». En CEO trenger derfor i tillegg en controller som faktabasert navigatør med blikk fremover. – En forsker kan f.eks. bli aktiv med faktabaserte senarier som legges ut til debatt, ikke bare som hemmelig oppdragsarbeid på konsulentbasis.

  7. Hei

    Personlig så tror jeg at dagens samfunnsdebatt er et spill for galleriet.
    Temaene i debatten er politisk korrekte, og bære preg av å være konstruert.
    Man kan tydelig se at dagens debatt er en del av Stats-feminisme politikken og stort sett ment mot kvinner. Dette gjør at debatten får like mye verdi som å lese Se & Hør.

    Du nevner at følgende er tema i samfunnsdebatten:
    Boligpriser, barnehage (Kvinnesak), tidsklemme (kvinnesak), kvinner, (Kvinnesak) slanking (kvinnesak) , mote (Kvinnesak), likestilling (Kvinnesak), klima (Kvinnesak), innvandring, sosiale medier, ny regjering/politikk, mat (Kvinnesak), idrett, kjendiser (Kvinnesak).

    Jeg mener at media MÅ sørge for at det også blir debattert saker som er litt vanskelige også.

  8. Samfunnsdebatten har alltid eksistert. Forskjellen på dagens debatt kontra gamledager, er at du ikke trenger å fysisk treffe folk for å ytre deg.

    Vi har sosiale medier som både muliggjør og forenkler disse debattene for alle som er koblet til internett. Det har aldri vært lettere å ytre seg i det offentlige rom.

    Dette er et stort skritt i demokratiets navn. Fra fjortiser som chatta «koz og klemz» med masse custom smileys på MSN (Tidlig 2000-tallet) til 60-åringer som kommenterer/diskuterer nyheter på VG (Per i dag)

    Har merket at den gamle generasjonen har det mye lettere for å bruke sosiale medier enn før. Gamlingene er nå omtrent like aktive på Facebook som sine barnebarn.

    Det som truer demokratiet er moderatorer som sletter kommentarer med ytringer som er kritiske i forhold til regelverk og metodikk.

  9. Ytringsmot og ytringsansvar er gode begreper for å mobilisere individet i samfunnsdebatten. Samtidig må vi se at det er mange slags debatter, og mange ulike sider ved offentligheten som definerer hva slags rom for som finnes for ulike typer ytringer. Ulike sjangerkrav og debattkulturer innebærer terskler for å delta. Det er ikke alltid bare mot som kreves, men også kunnskaper, sjangerbevissthet og inneforståtthet i et felt. Noen ganger slipper ytringer lettere gjennom fordi de kommer fra kjente personer eller personer i bestemte posisjoner. Så selv om offentligheten muligens blir mer demokratisk og tersklene generelt lavere for deltakelse fra «alle» – så er det fortsatt viktig å ha en oppmerksomhet om hvem som slipper til og hvem som faller utenfor eller er tause i offentligheten, de vi ikke hører noe til. Det er viktig å se at disse tersklene ikke bare handler om manglende mot – men også om andre strukturer og hindringer også knyttet til kvalifikasjoner, ytre krav, syn på hva slags ytringer som er relevante osv. Jeg støtter gjerne oppfordringen til mot og ansvar – men som diskuterende offentlighet må vi også se på de tause mellomrommene i debatten, hvem vi ikke kjenner og lytter til.

  10. Journalist er ikke en beskyttet tittel men journalistikk er. Personer med «journalistyrket som hovedgeskjeft», som jobber i en mediebedrift som «har bedrevet egenprodusert nyhetsformidling av et visst omfang og har gjort det en tid» er de eneste som har adgang til de usensurerte rettsavgjørelsene ved norske domstoler (jfr. Forskrift om offentlighet i rettspleien, § 10). Bloggere og andre samfunnsdebattanter får bare her en alvorlig hemsko på å sette dagsorden og belyse problemer.

    (Tenkt eksempel: Bloggere/samfunnsengasjerte som rutinemessing følger domstolenes arbeid legger merke til at tiltalte i en sak er medlem i samme seilerforening som den ene legdommeren. Med dagens system vil slikt aldri bli oppdaget.)

    Akkrediterte journalisters særrettigheter gjelder også på andre områder.

    Når en relativ nullitet som Kaluza får spalteplass og intervjues på radio og tv, mens f.eks. redaktør Hans Rustad ved det store nettstedet document.no aldri blir invitert til noe, er det fordi Kaluzas meninger harmonerer med journalistenes (de er som kjent nesten alle på venstrefløyen, som undersøkelser viser). Det hjelper ikke Rustad en tøddel å ha ‘medieteft’, ‘ytringsmot’ eller å ha mot til å utfordre. Den monolittiske blokken *nekter* å formidle meningene hans.

    Det er også en dårlig start på prosjektet ‘utfordre det etablerte’ hvis en må lære seg, og respektere, ‘vær varsom-plakaten’. Hva om det er den det er feil med?
    Glem det retoriske spørsmål; Det er den det er feil med.

    Og – come on; «profejsonalisert», «reseravsjonssaken», «samfunssdebatten». Vis såpass respekt for leserne at du korrekturleser før du publiserer.

  11. Det å diskutere på nett med andre kan være morsomt. For det meste går det greit mens andre ganger kommer det personligheter til som minner om troll. Bra skrevet!

  12. «Jeg tok en spørrerunde i sosiale medier og IRL (i det virkelige liv). Svarene var: boligpriser, familiesaker som barnehage og tidsklemme, kvinner,slanking, mote, likestilling, klima, innvandring, sosiale medier, ny regjering/politikk, mat, idrett og ikke minst kjendiser.»

    Tror du dette er representativt for den norske samfunnsdebatten generelt, eller din omgangskrets spesielt?

  13. Hei igjen, jeg må spørre deg:

    * Hvordan bør bedriftsledere i Norge forholde seg til presse spesielt og offentligheten generelt?

    Allmennheten har ofte god grunn til å avkreve tydelige svar fra bedrifter som påvirker samfunnet og livene til enkeltmennesker. Er det lettere for dagens ledere å gjemme seg bak alle de «nye» stemmene, med flere debattanter som opptar manesjen, og stadig flere infoarbeidere?

    Selv er du et prakteksempel på en åpen og tilgjengelig leder som tør å mene, stå for det i offentlighetens lys, og sånn sett stille deg sårbar for kritikk om det skulle komme. Men det gjør deg også tilgjengelig for ros, innspill og en helt annen direkte kommunikasjon, enn mange andre norske bedriftsledere.

    Så for deg som leser dette, føler deg truffet, og ikke går under «Tinteguri», la deg inspirere av den nye toppsjefen i Innovasjon Norge! Da tror vi mer på produktene og løsningene dine, hvis vi kan få din ærlige mening når det er på sin plass.

  14. Hei

    Ikke hatt noe spesiell holdning til deg, men ble litt negativt overrasket da jeg hørte deg i diskusjon med Stanghelle på Dagsnytt 18. En kan si mye om Stanghelle sitt klippekort i media, men det betyr ikke at en har rett til å ta ballen fremfor saken. Lite flatterende da du i frisk herskerteknikk modus påpekte at «Så er jo jeg mye yngre enn deg» ..JAVEL hva for argument er det?

    Dette er ikke annet enn rå hersketeknikk og for meg nuller det ut mye «kred» du er blitt tilskrevet i media. En sjef og samfunnsdebattant som synker ned på et slikt nivå mister dessverre all min respekt.

    Dette spesielt siden Stanghelle faktisk viser mot ved å ta opp et viktig konstitusjonelt spørsmål dvs. monarkiets rolle.

  15. Her var det mykje hummar og kanari. Slik eg les dette innlegget, prøver du å gje inntrykk av at du er ein heilt ordinær samfunnsdebattant. Men er dette rett? Du skriv mellom anna: «Samtidig må vi med IP adresse uten debatt erfaring, etablerte samfunns roller og journalist bakgrunn som ønsker å delta.»
    Om ein les «Om tinteguri» får ein klar melding om både utdanning og bakgrunn som viser at du er høgst proff som debattant.
    Sjølsagt skal ikkje det frata deg retten til å debattere men her synes eg du driv med «ureint trav».
    PS. Ingen kan skulde deg for erfaring frå stell av dyr, men kva er det du har i veska di som triggar grisen? «Sjå biletet».

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *