Søndagsrefleksjoner rundt #OL2022

«Vi er den nasjonen i verden som taper mest på at de olympiske vinterleker forvitrer. Vinteridretten handler om hvem vi er», sa Tom Staavi til VG 4.september 2014. Stemmer det? Er det riktig? Er det det vi nordmenn handler om i 2014?

Den norske OL-debatten har i hovedsak omhandlet tre temaer og deltagelsen har vært stor. Politikere, ledere, redaktører, kommentatorer, idrettsfolk  og menigmann har alle ytret sine meninger. Det er også det fine med debatten i år, den har utviklet seg slik at den gir rom for ulike personlige meninger selv innenfor homogene miljøer, fra politisk- og næringslivshold, hvor man tidligere har forventet et politisk korrekt samlet svar. OL skal vi og bør de fleste av oss mene noe om, vi trenger ulike refleksjoner og perspektiv. Her er mine.

Oppsummert tematikk:

  • Byfokus. Oslo versus Tromsø. For meg er OL et nasjonalt anliggende. Det er skattepengene og verdiene våre det handler om.
  • Folkefest. De færreste ønsker å være den kjipe. De aller fleste vil ha og unner oss alle, både idretts-Norge, idrettsutøvere, næringslivet, frivillige, ja hele folket en fest vi vet vi er gode på å arrangere og som har mange positive ringvirkninger. Vi vet allerede nå at folkefesten, stemningen, vil bli vellykket, hvis den gjennomføres. Jeg tror ikke det er en nordmann som ikke får den samlede, gode nasjonalfølelsen når innleggene for et OL illustreres med bilder vi alle er stolte av.
  • Økonomi. Har vi råd eller ikke? Vil ønskede investeringer i potensiell vertskapsby kun skje dersom OL er triggeren? Går vi glipp av stor samfunnsøkonomiske gevinster? Men dette er ikke først og fremst et spørsmål om penger for Norge, uansett hvor nøkternt et arrangement vil kunne bli basert på forhandlinger med dagens premissgivere, IOC – men om verdier, samfunnsansvar og lederskap, utover egne nasjonale grenser.

Jeg hadde ønsket meg at debatten handlet mer om et overordnet, prinsipielt spørsmål: kan vi definere oss med det OL slik vi ser i det dag, spesielt med tanke på hvordan IOC har utviklet seg som premissgiver?

  • Hvis overveldende ja, vi deltar og søker
  • Hvis overveldende nei, oppfølgingsdebatt 1: hvis vi ikke skal være vertsnasjon, er det greit å delta i en idrettskonkurranse tuftet på overdreven pengebruk og udemokratiske prosesser? Er deltagelse eneste vei til å påvirke?
  • Hvis nei, oppfølgingsspørsmål 2: hva gjør vi for å skape og å påvirke til et nytt OL og et annerledes IOC? – eller enda mer naivt i følge enkelte: hvordan kan vi som land ta ledelsen i å mobilisere til et (radikalt) revitalisert OL?

Tom Staavi har et svært godt argument for å benytte anledningen til å tørre å tenke og å gjøre annerledes; til å vise at nordmenn anno 2014 handler om mye mer enn vinteridretten og økt internasjonalt fokus på eget land som destinasjon. Vi har store oppgaver foran oss som nasjon. Ikke bare i eget land, men også i en større sammenheng fordi vi er en del av en global verden hvor alt henger sammen med alt. Vi har en velkjent, svært sårbar økonomi som vi burde arrangere en stort ‘folkefest’ for, for å mobilisere engasjement og bygge kunnskap, for vi kommer til å trenge en stor frivillighetskultur i dette arbeidet også.

I over ti år har vi arrangert ulike seminarer med tema: *Hva skal vi gjøre etter/på grunn av olja» – og ikke uten begrunnelse. Debatten startet tidlig i vitenskapelige og intellektuelle miljøer, men den får ikke de store effektene før folket er bevisst, og med. Vi vet alle nå at små endringer i et 70% ‘s bilde av eksportinntektene vil gi store utslag for evnen til å vedlikeholde velferdssamfunnet vårt. Vi har en jobb å gjøre. Burde vi også se på det regnestykket? Hva vi taper av år med gevinster fra innovasjon og entreprenørskap, fordi vi ikke tør å satse mer nå? Fordi det ikke brenner nok under beina våre? Er ‘transformasjonskraften’ som er beskrevet i rapporten «Samfunnsøkonomisk analyse av vinterolympiske leker i Oslo i 2022»  ved å være vertsnasjon for et OL større enn effekten av dugnadsarbeidet og investeringene vi trenger for å omstille vårt nasjonale inntektsfundament?

All forskning viser det, at det er i kriser de største omstillingsprosessene er vellykket og som trigger de største innovasjonene. Da går vi i takt. En forutsetning for omstilling. Vi har mulighet nå til å ligge litt foran. Vi så det i finanskrisen, at vi hadde et forsprang. Men hva med de nasjonene som har brukt krisen til å reise seg igjen? Kan vi konkurrere med de fremover? Spør norsk industri om det. Det norske samfunn og liv handler om mer en idrett selv om idretten er og vil alltid være svært viktig for oss nordmenn. La oss ikke sette disse to tingene opp mot hverandre.

Idrettens betydning for Norge, den er det ingen som kan fra oss. Den vil vi bevare, men da må vi også fornye. Vi har store oppgaver foran oss, og vil vi så kan vi tørre å være tydelige, veldig tydelige nå. Vi kan bruke OL-debatten til noe mer, til å skape en større «sense of urgency» enn det vi har i dag rundt nødvendige investeringer i våre fremtidige oppgaver. Det skulle jeg ønske debatten handlet mer om.

Det handler ikke om Norge har råd eller ikke, om det er Oslo eller Tromsø, om vi ikke unner oss en fest eller ikke vil heie frem norsk idrettsprestasjon, eller at vi som nasjon bør tar regninga vi som faktisk har råd sammenlignet med andre land. Det handler om hvorvidt vi skal bruke anledningen som nasjon til å påvirke, å ta et tydelig standpunkt til om vi ønsker å støtte et OL-regime som er så langt unna norske grunnverdier som overhodet mulig, politisk tilhørighet eller ei. Heve oss over diskusjoner om bykrangel, anleggsutvikling, næringer som blir sentrale – bare en liten stund?

Ja, vi er et lite land, og selvtilliten er ikke på topp når det gjelder å tro på egen evne til å påvirke noe så stort som OL. Men aldri har timingen vært bedre. Det er ikke størrelsen som betyr noe alene i den internasjonale og digitale epoke som vi lever i nå. Det er stemmen, engasjementet og evnen til å mobilisere. Det kan vi, hvis vi vil. Kanskje skal vi se tilbake til historien, hva var kongstanken bak OL? Kanskje bør vi også vi se til franskmannen Baron Pierre de Coubertin som på slutten av det 19. århundre blåste liv i lekene fra Athen. Husk, Coubertin’ store visjon var at lekene skulle være en konkurranse kun for amatører. Eller hva med å se tilbake på hva Avery Brundage, presidenten for IOC i perioden 1952–1972, som faktisk avviste alle forsøk på å knytte OL opp mot kommersielle interesser, fordi han trodde lobbyvirksomhet av kommersielle krefter ville påvirke IOCs beslutningsprosesser?

Kanskje skal vi lage et internasjonalt nummer av at vi nordmenn ikke støtter OL slik det er i dagens format, at vi vil ha et OL, og nettopp derfor tar vi ansvar for å lede et internasjonalt arbeid med å revitalisere innholdet og strukturen av OL istedenfor å forberede oss som verstskapsnasjon i 2022? Deltagelse i 2022 er ikke et premiss for å påvirke. Det betyr på ingen måte at vi melder oss ut av OL, men vi melder oss på en radikal tanke;  å drive et større engasjement for å endre. Det kalles en «disruptive» strategi på innovasjonsspråket. Jeg er overbevist om at vi både kan ta rollen og vil få med oss mange nasjoner.

Skal vi være med å definere reglene eller ikke? Det er folk, ofte enkeltpersoner, internasjonale profiler med et utenkelig, naivt mot som vi beundrer i Norge når de sitter i stolen hos Skavlan eller Lindmo, bevegelser og land som starter og skaper endring i verdenssammenheng. Hvorfor er det utenkelig at vi kan ta den rollen selv? Tør vi, vil vi få et større og mer innholdsrikt PR fokus og oppmerksomhet rundt vårt land enn ved å delta ved å påvirke små budsjettlinjer i 2022? DET er det vi nordmenn skal handle om fremover – evnen til å ta ansvar, til å se helhet, til å bidra utover egne landegrenser, til å ha mot til å tørre å være ‘stor’ som liten nasjon. Vi har et valg. Jeg har valgt å omskrive Staavis overskrift:

«Vi er den nasjonen i verden som taper minst på at de olympiske vinterleker forvitrer. Vinteridretten handler ikke bare om hvem vi er som nasjon.»

5 thoughts on “Søndagsrefleksjoner rundt #OL2022

  1. Gode tanker og en klok måte å ta regien av debattinnholdet på.

    Når det er sagt så savner jeg at «fredsprosjektet» OL får fokus i debatten – på nettopp å forene de fem ulike verdensdelene i de fem ringene. Jeg ønsker meg fokus på fred og fellesskap hvor idretten er verktøyet for å skape nettopp dette. De fem ringene flettes inn i hverandre; for å symbolisere og skape fellesskap og fred..

    Når det gjelder Tromsø vs Oslo så er i hvert fall ikke jeg på det sporet; altså, «viss ikke Tromsø/vi i Nord får, så unner jeg heller ikke Oslo».

    MEN når jeg ser på tilrettelegging av samferdslen her i Nord så er dette en næringsfiendlig politikk som har et enormt etterslep (vi snakker milliardbeløp for å få en normal standard).

    Jeg er enig at det er dumt å sette OL opp mot industri, men det blir også vanskelig å la være. Særlig når argumentasjonen er at vi ikke har råd til den samferdselen vi så åpenbart trenger.

    Vi i Nord representerer heller ikke «kjøttvekta» i Norge, men vi har råvarene som holder mange av hjulene til Norge i gang. Vi vil så gjerne eksportere det vi har, og vi opplever at det ikke legges til rette for det. Har Norge råd til et OL har Norge også råd til en seriøs (!) oppgradering av samferdselen.

    Noen eksempler fra Nordland;
    Ferge- og båtrutene langs kysten kuttes nå pga mindre overføringer til fylkeskommunen, og tunellene er så trange at vogntogene må kjøre midt på gulstripa for å komme seg gjennom. Ikke EU-standard akkurat.. Banelegemet på Nordlandsbanen trenger oppgraderinger og dobbeltspor for å sikre en forutsigbar godsstrøm på bane. Igjen; vi snakker milliarder.

    Når en båt på miljøvennlig vis tidigere fraktet containere fra Bodø (via Nordlandsbanen) helt opp til Finnmark, legges ned og kuttes til spiker, så kommer det ikke ny. Ergo vi har fått ytterligere 7000 (!) vogntog på våre «EU-godkjente» vinterveier og vi er livredde for at liv går tapt! Uskodde trailere med nesen i grøfta er helt normale mediebilder for oss…både på vinter- og sommerstid. Og man holder pusten hver eneste dag, hver eneste vinter..

    I tillegg til å eksportere fisk (oppdrett og villfanget) så eksporterer vi også både fornybar energi, mineraler/metaller, samt olje/gass. Og da blir det litt merkelig for meg at Norge velger å ta seg råd til et OL, men ikke en samferdsel som sikrer vår eksport; vår fremtid… Her er Norge i ferd med å spare seg til fant, men hva med Ole Brumms tilnærming til livet; «ja, takk begge deler»? Og gjerne med å ta et skikkelig grep om hvordan OL organiseres. :-)

    Og for å være diplomatisk overfor andre regioner i landet: Det er sikkert flere steder som har like store utfordringer når det gjelder samferdsel. Og bringer vi inn prioriteringer innen helsesektoren inn i denne debatten, så får vi en tredje ting Norge ikke tar seg råd til. Og sånn kan vi fortsette…

    Bare for å ha det sagt; dette nevnes hverken for å sutre ei heller ment som sutring men dette er realitetene vi i Nord forholder oss til. Så; tommel opp for utvikling og tommel opp for riktige politiske proriteringer (y) :-)

    Oppsummert fra meg da:
    Hver 10’ende oppdrettslaks som omsettes på verdensbasis vokser opp langs kysten i Nordland (landets største oppdretssfylke). Veksten i verdien av villfanget og oppdrettslaks fra Nordland har økt med 315% fra 2003 til i dag – dette er Nordlands raskest voksende eksportartikkel.

    … og det er ingen som har det så travelt som en død fisk. :-)

    Mariann Meby
    (uttaler meg her som privatperson)

  2. Ja, det er gode tanker, og nye tanker. Hvorfor skal vi ikke kunne gjøre noe med det som irriterer oss mest og inderligst; IOCs holdninger, udemokratiske prosesser og sene pålegg som gir uforutsigbare kostnader? Vi bør kunne starte en prosess og vise verden at vi vil noe annet med OL enn det IOC og de siste arrangementene har vist. Men da må vi virkelig vite hva vi ønsker å få til og så lage en kommunikasjonsstrategi basert på dette. Jeg er usikker på om en slik prosess bør styres av idretten eller om vi bør få noen som kan endringsprosesser og -holdninger. Jeg heller mest til det siste, da får vi en mer nøytral tilnærming til hva vi ønsker å få til.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *