«En hunnleders bekjennelser»

I fjor prøvde jeg å fortelle norske kvinner med lederambisjoner at de er mer enn gode nok for de svina. Det ble aldri anerkjent som et feministisk budskap eller prosjekt. Det nærmeste jeg kom var betegnelsen «topplederfeminsme», og for å være helt ærlig, det høres litt b-vare ut.

I år, prøver jeg meg på noe nytt, og byr på et annerledes innblikk i en typisk reise for en karrierrekvinne. Det blir en hårfin balanse. Ledere bør aldri vise misnøye, ikke klage, og i hvert fall ikke damene. Vi er jo beintøffe. Men på kvinnedagen i 2015, i ytringsfrihetens tegn, og med en stor ubrukt konto for å være pessimist og negativ, tillater jeg meg nettopp det.

Er du ung, kvinne og fristet til å velge lederkarrière i næringslivet, kanskje bli toppleder en dag, da er det bare å stålsette seg, nå. Du kommer til å få så mye dritt og latterliggjøring underveis, av så mange, som ikke vil deg vel – fra kolleger, venner (også de du trodde var venner..), andre ledere, rikssynsere i media, kvinnebloggere, mødre til dine barns klassevenner (eller enda verre, om du ikke har barn eller mann, da er kommentarene i en klasse for seg selv) ja – du kommer til å få et rent ‘helvete’ hvis du ikke har en god dose mental styrke på plass.

La meg introdusere fem enkle refleksjoner du med stor sannsynlighet vil måtte forberede deg på underveis i karriere(kvinnne)-reisen din:

  1. Ny i næringslivet. Uavhengig av hvilken bransje du går inn i; er du tydelig, vil noe, rekker opp hånda, viser at du har ambisjoner om å melde deg på et karriereløp, ber du om bråk. Det starter allerede der. I det øyeblikket du signaliserer at du ikke er helt som gjennomsnittet, du tør faktisk mer, og du blir godt mottatt av enkelte nøkkelpersoner i selskapet, så begynner andre å irritere seg over deg og der starter også den første skjulte drittkastingen.
  1. Levert gode resultater de første årene. Ja, for i næringslivet handler det om bunnlinjer og resultater. Dette er ikke bra. Leverer du litt bedre enn gjennomsnittet, får oppmerksomhet rundt resultatene dine, kanskje en utmerkelse eller to (det er vanlig i næringslivet, feedback og premiering) – ja, da begynner det å stramme seg til og du får selv høre en del av kommentarene som florerer rundt deg. Byr på et eget eksempel. Uvitende kom jeg på listen over talenter til Økonomisk Rapport for mange år siden og responsen var: «det var synd de valgte deg, vi har jo så mange andre som er så mye bedre her i selskapet». Når man er ung, er dette kjipt å høre. Enda kjipere er når ingen gratulerer deg, later som om de ikke har sett det. Selskapet du jobber for gjør ingenting for å vise en millimeter av stolthet. La oss tie det ihjel. «Det går over». Klart det går over. For særinger som meg gir det energi. Skal søren meg vise den gjengen at jeg ikke lar meg knekke av smålighet!
  1. Nå har du kanskje fått deg din første mellomlederjobb. Det er det aller verste. Nå har du mange som rapporterer til deg, budsjetter du ikke bestemmer over og en hel gjeng av kanaler og rapporter som skal ha detaljkunnskap om alt du og dine driver med. Tiden kommer aldri til å gå opp. Du har konstant dårlig samvittighet, ovenfor alt og alle. Men du blir ikke toppleder uten å ha overlevd dette ansvaret. Det er dette nivået som blir kalt glasstaket. Helt feil, det burde blitt kalt «piggtrådgjerdet».
  1. Første topplederansvar. Kom du deg gjennom noen år som mellomleder, har du kanskje fått deg din første topplederjobb. Gratulerer, nå kommer du til å få skylda for alt dine folk driver med, som du umulig kan ha oversikt over, og ikke forvent noen sympati. Du er leder. Du har høy lønn, du har mange fordeler, du fortjener ingenting. I hvert fall ikke respekt. Nå tar de deg for det meste. Som kvinne kan jeg garantere deg at du ikke slipper unna personifiserte karakteristika rundt hårfarge, klær, stil, stemme, hobbyer. Passer du ikke inn som den litt tause-alvorlige-bare-uttalersegomfakta-smileraldri-norskeindustrihelt-lederforbildet, dæven da blir det bråk.
  1. Tredje og fjerde topplederansvaret. Oppgavene dine blir større, presset øker politisk, du skal plasseres, måles & veies, hver dag – nå gjelder det. Kommer du deg gjennom dette helskinnet? Jepp, på dette stadiet er jeg nå. Og en ting kan jeg fortelle dere, nå gjelder å ha integriteten og verdiene sine på plass. Nå kan du møte drittpakker og annet faenskap du bare har lest om. Dette er ledelsesoppgaver for spesielt interesserte.

På tross av disse fem, ikke forskningsbaserte refleksjonene, ville jeg aldri ha byttet jobb eller karriere med noen. Men nå er jeg i ferd med å bevege meg inn på det optimistiske, mulighetsorienterte igjen. Fy. Det skulle jeg jo unngå på årets 8.mars. Gratulerer med kvinnedagen! Lykke til med lederambisjonene, du kommer til å trenge det.

46 thoughts on “«En hunnleders bekjennelser»

  1. Anita, superbra mitt i prick, du är en inspirerande frisk fläkt. Bra att du delar med dig av vad många upplever, det stärker oss alla att kämpa vidare!

  2. Hei!
    Jeg kjenner igjen alt du skriver selv om jeg aldri tok skrittet helt til topps slik som deg. Har lest boken din, og likte den meget godt. Ønsker deg en fin 8. mars. Hilsen Karin t. Øns

  3. Takk for innlegg. Dette var veldig gjenkjennelig!! Trodde egentlig ikke at dette var så vanlig, og kjempetrist at jantelov og/eller smålighet er så vanlig.

  4. Tatt på kornet, som alltid Anita! Man skulle tro ordinær folkeskikk gjaldt mellom voksne oppegående mennesker! Flott at du også setter søkelys på dette. Gratulerer med alt du har oppnådd og fått til, og gratulerer med 8. Mars. :-)

  5. Du har kommet inn som et friskt pust i en satt norsk næringsverden, Anita. Ønsker deg lykke til på alle måter i arbeidet du gjør og skal gjøre. Det er trist å høre det du skriver, men absolutt en påminnelse det er verdt å få fram i lyset.

  6. Jeg tror pinadø utviklingen må ha gått gal vei de siste 20 årene! Kom meg gjennom de første 4 trinnene uten nevneverdig av noe av dette. Unntatt på trinn 3 da – er enig at piggtrådgjerdet er en mye bedre beskrivelse.

    Heldigvis er du der, Anita og står i det helt glimrende! Gratulerer med dagen!

  7. Synes hverken det var pessimistisk eller negativt, og tror det er lurt å dele disse erfaringene. Greit å vite hvilken motstand man kan møte på, så lærer man at man ikke er alene, at det ofte ikke er ‘deg det er noe i veien med’. Digger at du er så åpen og har deg høyt på listen over forbilder. God 8.mars!

  8. It’s so true… good to see that I’m not alone in my observations. Thanks for this post. (Yes, i’m using Google translate to read these… because I love what you write).

  9. Bra at du tar opp dette tema men det er trist at det er slik. Tror vi har veldig langt igjen før menn og kvinner er likestilt dessverre, særlig på vei i klartringen oppover.

  10. Innertier igjen. Ja, motkreftene mot kvinner som har ambisjoner om å lede er mange. Alle normer og maler på menneske, leder, sjef og det meste er på en «mann». En mann er fortsatt det optimale bildet og mennesket i alle roller unntatt noen som er forbeholdt kvinner; mor, madonna, hore. Dvs kjønnede stereotypier. Menn får være «mennesker», «personer», «saksinteresserte» og holde på med det det meste her i verden, som ledelse f.eks. med den største selvfølge. Og uten å måtte kjempe mot kjønnede stereotyper at menn egentlig skal holde på med noe annet og de blir mislikt for det de driver med.

  11. Utrolig god beskrivelse av dine erfaringer-og interessant i lys av debatten rundt mangelen på kvinnelige ledere i deler av næringslivet.Fortsatt lykke til og god 8. mars!

  12. Pingback: Gratulerer med kvinnedagen! | ~SerendipityCat~

  13. Takk for din herlige åpenhet og ærlighet
    Dæggærn; du er rå
    Hurra for deg

    Gratulere med dagen; denne og alle som kommer

  14. Dine 5-punkters betraktninger kan uten videre også benyttes når en skal beskrive opplevelsene til en ikke etnisk Nordmann som kom til Norge på 60-tallet. Det er mange likhetspunkter, skjønt i mitt yrke kan det sikkert har vært litt lettere, men dette til tross, det er mye jeg kjenner igjen i dine beskrivelser.
    Kanskje det ville passe med en – Utlendingenes dag, den 9. mars – !

  15. Hei Anita. Så bra at du er ærlig og deler dine erfaringer. Etter å ha lest dette så tenker jeg at det er ikke likestillingen det er noe galt med, men holdningene og respekten for medmennesket som er problemet. Vi trenger mer kjærlighet til hverandre. Kjærligheten tåler alt, utholder alt, tror alt og håper alt.

  16. Veldig bra skrevet! Kjenner meg godt igjen. På et punkt slutter man å bli behandlet som et menneske og ses bare på som leder. Så skal man tåle alt og takle alt. Da blir kunsten og tørre å vise mennesket bak lederrollen. Selv føler jeg (ooops ordet føler må man være forsiktig med som kvinnelig leder

  17. Takk for ærlige, modige betraktninger! Sånn som du baner vei for mange av oss!
    Du ER et forbilde for mange, men først og fremst en kulturbærer for det du tror på. Heia deg!

  18. Eg digger deg Anita!
    Det er så viktig det du gjer her med å dele opent av dine erafringer og den innsikten du etterkvart sitter på! Takk for at du gjer det.
    Det inspirerar.

  19. Virkelig en bra og rå tekst. Jeg kjenner meg igjen i mye av det – selv om jeg ikke har blitt toppleder!

    Men slike strukturer, slike normer og holdninger er menneskeskapte – da kan vi også omskape dem. Bevisstgjøring slik du holder på med er første steg. Neste steg er å være og vise _andre_ måter og _andre_ holdninger i praksis – en annen type ledelse hvor det ikke er rom for mange av disse hersketeknikkene du skriver om.

    Du er jo allerede et forbilde der, det synes jeg at jeg kan si selv om jeg ikke egentlig kjenner deg. 😉

  20. Så sant, så sant! Som min første sjef sa til meg, da jeg ble leder: «Som leder kan man ikke forvente å være venner med alle …» Skulle gjerne visst mer om alt utsagnet rommet – mye tidliger.

  21. Takk for realistiske og gode refleksjoner – jeg har sittet i mellomlederskvisen de snart ni siste årene og kjenner meg godt igjen. Jeg vil bruke refleksjonene dine til å heie meg selv videre opp og frem :)!

  22. Lenge siden jeg har sett innom her :)

    Takk for betraktningene du deler! Jeg har er langt i fra kommet dit du er, men kjenner igjen en del av det du beskriver. Jeg stakk fram hodet og ropte høyt at dette kan jeg, dette vil jeg og jeg vil være med å bidra for nå snart 4 år siden. Og har siden den gang møtt baksnakking, ryktespredning, og et helt eget sett med regler laget spesielt for meg. Dette er enklere å le av når du beskriver det så godt!
    Det er inspirerende å følge deg!

  23. Da var jeg nettopp ferdig med den fortryllende boka di, Anita! En ting er sikkert, næringslivet trenger flere kvinner med den holdningen du har. Makan til dame!

  24. Takk for at du er så ærlig og åpen om disse sidene ved lederjobb også. Jeg mener det er utrolig viktig! Unge (kvinner) som velger en slik vei må være forberedt på slik dritt også. Kjenner selv at jeg synes en lederjobb ser glamorøs ut, selv om jeg vet at det ikke er sånn. Litt som Facebook-glansbildene: vi trenger en vekker, en reality-check!

    Det hadde vært fint om du kunne tatt opp mer av dette, selv om jeg forstår at du vil framstå som positiv og mulighetsoptimist, og at du innerst inne er det også. Men akkurat dette MÅ oftere fram i lyset. Du kunne skrevet om egne erfaringer, andres erfaringer, eksempler på hvordan du har taklet dette. Slik jeg ser det handler dette også om sårbarhet, troverdighet og mot.

  25. Det er ikke mange ledere som deler opplevelser. Takk! Du viser at du bruker hele deg, hodet, hjertet og hjernen! Her bør mange hente inspirasjon:)

    • Jeg har akkurat faatt en mellomlederjobb og jeg kjenner saa godt igjen de hersketeknikkene du nevner her. Det er baksnakking, passiv motstand og aktive angrep. Men det vaerste er naar jeg har faatt ekstern ros, saa har dette blitt tiet ihjel av toppledelsen. Ingen ros fra den kanten nei, heller antydning om at det ikke var fortjent. Det er hardt, men hjelper aa lese boka og bloggen din. Takk

  26. Pingback: La oss vekke udyret! - 3in.no

  27. Pingback: Om verdige kvinnesaker, dannet raseri og litt til | tinteguri

  28. Pingback: «Hvor blir det av mennene?» | bilindustrien

  29. Hei,
    Godt skrevet og interessant lesing.
    Angående punktet om hvordan det er forventet at man skal være personlighetsmessig, så har jeg en litt annen erfaring som medarbeider av den mer introverte typen. Ved forespørsel om nye typer / mer interessante oppgaver fikk jeg ofte en tilbakemelding om at jeg måtte snakke mer i møter. Dette var en tilbakemelding jeg ikke forsto(snakke mer om hva?) Mine mer nøkterne og holde-seg-til-saken (som meg) mannlige kollegaer mente å ikke oppleve å få lignende tilbakemeldinger. Langsomt gikk det opp for meg at min nøkterne, saklige oppførsel ble av sjefen tolket som dårlig selvtillit og som en kvinne som ikke tør å ta ordet, mens mannlige ekvivalenter ble sett på som «eksperter» og «rasjonelle». Jeg tror at sjefen ikke var helt bevisst at han gjorde en slik vurdering og at han ikke ønsket å være kvinnediskriminerende på noen måte, men at det kommer fra en utbredt forestilling om at kvinner oftere er ekstroverte enn menn og hvis ikke, så er noe «galt». Jeg ønsker å nevne dette for å minne om mangfoldet i kvinnetyper og synes dette er et passende sted tema- og målgruppemessig – og så er det en liten kommentar til ekstrovert / introvertdebatten.

  30. Takk for at du deler! Jeg har er langt i fra kommet dit du er, men kjenner igjen en del av det du beskriver.

    Jeg vant priser og leverte godt som mellomleder og etter det har jeg vært utsatt for svertekampanje og til og med forsøkt sagt opp. Av min nærmeste leder som kanskje følte seg truet? Ser du bra ut ser jeg dårlig ut sa han. Litt rart fordi vi har ulike roller.

    Jeg overlevde pga resultater og fakta og gode samarbeidsegenskaper.

  31. Pingback: La oss vekke udyret! | Innomag.no

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *