Den fjerde ‘frustrerende’ revolusjon

Den fjerde industrielle revolusjon, den digitale revolusjon, den sjette innovasjonsbølgen, freelanceøkonomi, delingsøkonomi, appøkonomi, sirkulærøkonomi, grønn vekst, artificial intelligence, generasjon Y, Millenials, nett generasjonen. Mange begrep om hverandre. Viktig innhold. Vi har mye og mangt å holde oss oppdaterte på nå.

Å ikke å vise genuin nysgjerrighet. Å ikke søke innsikt i hva disse begrepene og trendene betyr. Trender og utvikling som vi i Norge ikke er driverne bak. Å ikke forsøke å forstå hvordan de henger sammen, og hvilke konsekvenser dette kan ha også for oss i Norge. Fordi gårsdagens og dagens tallfakta ikke reflekterer dette – det må vi ikke glippe på nå.

Konsekvenser av den digitale, også kalt den fjerde industrielle revolusjonen gjør at vi står ovenfor et paradigmeskifte på mange områder. Det er vanskelig og komplekst å holde oversikt. Vi ser en massiv inntreden av den rekke ‘nye’ begreper som delingsøkonomien, freelanceøkonomien, sirkulærøkonomien, Millenials generasjonen (1982-2003).  Samtidig har vi full fokus på å forstå og mestre den praktiske omstillingen av etablerte næringer, av offentlige tjenester, den økte ledigheten, oppvekst av nye næringer, nye selskaper og å forstå det økte fokuset på entreprenørskap.

Samtlige næringer, bedrifter, det offentliges rolle, eierskap, politikkutforming, ledelsesfokus og oppgaver, medias rolle og ikke minst arbeidslivssiden vil bli påvirket av dette. Ingen slipper unna, alle vil bli berørt.

Selv om mange av disse endringene er drevet internasjonalt fra, vil de også påvirke Norge. I hvor stor grad, og i hvilken retning – det er det ingen av oss som vet ennå. Den eneste måten å finne gode, fremtidige løsninger på dette for oss i Norge, er å debattere det mer, sette det enda litt høyere på samfunnsagendaen.

«Prekariatet» – den nye samfunnsklassen?

«Det vil vokse frem en ny samfunnsklasse løsarbeidere/freelancere uten fast tilknytning til arbeidslivet»,  sier professor Guy Standing ved Universitet i London og kaller denne nye samfunnsklassen «prekariatet» og mener det er den største endringen i arbeidsmarkedet på 100 år. Det må vi også forholde oss til selv om ni av ti i Norge har fast jobb nå.

Standing var nettopp på besøk hos en dansk fagbevægelse ved en konfereanse i LO-Huset med følgende budskap: «Hvis ikke fagforeningerne fornyer deres forståelse af, hvordan arbejdsmarkedet fungerer, vil de ganske enkelt forsvinde.» og følger opp med: »I skal modernisere jeres retorik og italesætte, at I også vil repræsentere folk i prekariatet,« lyder det fra Guy Standing.

Og videre:  »Danmark er i den heldige situation, at fagforeningerne stadig er forholdsvist stærke. Spørgsmålet er, hvor længe de bliver ved med at være det. De skal ændre strategi, mens der stadig er en kollektiv styrke,” siger han og fortsætter: »Vi har brug for en strategi, der mindsker den usikkerhed, som mange løstarbejdere møder i dag.«

Dette lover også godt for norske fagforeninger, det er uten tvil behov for den norske og nordiske modellen, men i en revidert utgave som inkluderer det nye arbeidslivet.

Alle i arbeid= alle i fast arbeid?

«Alle i arbeid» blir ikke ensbetydende med alle i fast arbeid i fremtiden tror jeg, selv om 9 av ti er det i Norge i dag. Vi kommer til å ha en større miks av faste ansatte, midlertidig og freelancers fremover. Claus Kjeldsen, administrerende direktør i det danske Instituttet for Fremtidsforskning ser også til en utvikling på arbeidsmarkedet der færre har fast jobb.

Fra Aftenposten i en artikkel i september 2015 .

– Verden forandrer seg så hurtig at det blir vanskeligere for bedrifter å innovere seg nok til å være relevante over lang tid. Ser man på de 1000 største virksomhetene notert på den amerikanske børsen for ti år siden, er 70 prosent av disse ikke lenger en del av indeksen. Usikkerheten medfører at arbeidstagerne går fra å prioritere jobbsikkerhet ett sted, til karriéresikkerhet,

Millennials generasjonen

Skal vi forstå forskjellen på å prioritere jobbsikkerhet ett sted til å forvalte karrieresikkerhet, da må vi forstå Millenials generasjonen. Eller som Dan Tapscott som besøkte Norge under Aftenposten konferanse sa denne uken, når han snakket om den teknologiske utviklingen: «Forstå den generasjonen, og du forstår fremtiden».

Det er laget en rekke forskningdokumenter og rapporter om denne generasjonens inntreden og betydning for det fremtidige arbeidslivet, og ingen sitter med fasiten. Men de bør leses, som denne Millenials at work, Reshaping the Future fra PwC.

Hvordan flere nordmenn, av eget valg og i andre tilfeller fordi de ikke har noen valg, vil lage seg en portefølje av ulikt arbeidsinnhold og arbeidsforhold i sin karrière, vet vi ikke. Men flere vil nok ha en miks med ulike arbeidsår der de er fast ansatt, freelancer og eller har midlertidig status. Hvordan pensjonister og seniorer vil bruke freelance muligheter, hvordan nordmenn blir del av globale nettverk som organiserer seg i nye foreninger som Freelancer Union, det vet vi heller ikke ennå.

Men det er mange, spesielt fra Millenials generasjonen, som vil velge freelancer rollen før fast ansettelse. Selv med usikkerheten. Daglig leder i Deloitte i Norge, Aase Aamdal Lundgaard skriver  i NRK Ytring at det er blant frilanserne de kommer til å finne noen av de største talentene fremover og viser til Procter & Gamble som har mer enn 10.000 avtaler med eksterne innovatører, primært organisert som frilansere. Denne gruppen har hjulpet Procter & Gamble til å ta frem hundrevis av vellykkede innovasjoner, som blant annet Swiffer Duster, Olays antirynkekrem og nye elektriske tannbørster.

Det er også slik at mange av de beste frilanserne ikke ønsker fast ansettelse sier hun. De beste globale frilanserne kan se på arbeidsgiverne som en aksjeportefølje og spre risikoen ved å velge i oppdrag. Jeg tror hun har rett. Hun sier også:
– Frilansere er den nye arbeidskraften, og for de beste kan fordelene med å være løsere tilknyttet arbeidslivet være i deres favør, ikke bare arbeidsgiverens

Det vi kan være rimelige sikre på, er at slike endringer også vil påvirke og utfordre våre hardt opparbeidede sikkerhetssystemer og ordninger rundt det etablerte arbeidsmarkedet i Norge. Liker vi det? Hvordan vil balansen se ut? Ingen vet, men fordi vi også er i massiv omstilling om dagen, bør interessen være stor for å se på dette.

Dette er ikke et fenomen som går over.

Det blir mindre faste jobbmuligheter i etablerte norske selskaper og industrier som omstiller seg. De nedbemanner og automatiserer for å overleve. Samtidig vil vår Millenials generasjon også sette nye krav til sine arbeidsgivere, og ikke minst nye forslag til utvikling av det norske arbeidsmarkedet og hvordan det er regulert. Vi kommer til å se flere kategorier enn fast ansatte og midlertidige fremover i Norge, selv om dagens tall ikke viser den utviklingen ennå. Dette skjer nå, og vi bør være nysgjerrige.

Dette betyr ikke at denne generasjonen vil forkaste alt tidligere generasjoner har bygget opp. At de ikke opptatt av økonomisk sikkerhet, ikke vil eie hus, ikke er opptatt av å sikre pensjon eller arbeidsrettigheter. Eller at ingen vil ha fast jobb og følge blindt og naivt internasjonale trender, som Ingrid Ytreberg Skogholt beskrev i Klassekampen i går:

«Unge ønsker ikke egen leilighet eller fast jobb. De vil ha deling og frihet, sa Anita Krohn Traaseth under Agderkonferansen 26. januar. Ja, og ikke bare fordi deling er kult, men fordi økonomisk sikkerhet og tvungen pensjonsrett er gammeldags og umoderne. Unge vil springe rundt med lasersverd og hoppestokk mellom ulike deltidsjobber på leting de mest fleksible løsningene, ikke være bunnet til faste arbeidstider i tvangstrøye. Vi ønsker å være fri fra arbeidsmiljøloven, fri fra økonomi, fri fra innflytelse, og frihet bort fra å kunne velge. Det er drømmen.» 

Eie, leie, dele=? 

Millenials generasjonen, den er global og den mest teknologiske avanserte hittil. De kombinerer sin digitale kunnskap og ferdighet med verdier som frihet, fleksibilitet, deling, rettferdighet og samfunnsansvar. De endrer seg raskere, har et annet forhold til å håndtere usikkerhet og risiko, og det kan også påvirke dere prioriteringer og valg når det gjelder å inngå forpliktende, høye boliglån som binder de. Dette skjer allerede i USA. Drømmen om ‘white picked fence’ og å eie egen bolig tidlig ikke nødvendigvis pri 1 lengre, av flere årsaker skriver SIS International Research :

– For the most part, Gen-Y is renting, and it’s not always out of necessity. Truth is, they’re not keen on long-term commitment. They would rather share something or borrow it than buy something and own it outright. In the past, it was much easier to own a home. Banks were known to give 400K mortgages to people who made as little as 15K a year. Today, banks sometimes ask for huge down payments that few young people can come up with. The house and the picket fence that’s been the hallmark of middle-class American life, seems to be a disappearing dream. For this reason, Gen-Y and most people under age 35 rent.

Hvordan dette vil påvirke kommende arbeidsgenerasjoner i Norge, som har en kultur og historie for faste ansettelser og høy prosentandel som boligeiere, vet ingen av oss.  Men vi bør sette det høyere på agendaen, se til internasjonale trender og debatter, for det er nå dette skjer.

Agderkonferansen og Twitterdebatt

Dette var bakgrunnsforberedelsene til presentasjonen jeg hadde på Agderkonferansen denne uken. Utgangspunkt var internasjonale trender. Presentasjonen var ikke basert på norske tall eller statistikk for den norske Millenials generasjonen. Norske forhold på boligeiersiden ble heller ikke presentert.

Sjefredaktør Espen Egil Hansen i Aftenposten, var også tilstede på presentasjonen. Med rette satte han budskapet på spissen med sin tweet som skapte en debatt vi sårt trenger: Unge ønsker ikke egen leilighet eller fast jobb. De vil ha frihet og deling sier @KrohnTraaseth #agderkonferansen

Presentasjonen fra Agderkonferansen kan du se her  .  

 

 

4 thoughts on “Den fjerde ‘frustrerende’ revolusjon

  1. Hei,
    Av respekt for arbeidsgivere som jeg kommer til å omtale anonymisert under, håper jeg det er ok at jeg kommenterer anonymt. Hvis ikke, bare ignorer bidraget.

    Frihet i arbeidslivet og arbeidsforhold er et interessant tema, også om de beskrevne forhold er / blir strukturelle eller om det er mer knyttet til frihetsbehov hos enkelte personer.

    Selv er jeg litt for gammel til å tilhøre generasjon «Millenials», men valgte for noe over 3 år siden å forlate en trygg og godt betalt norsk jobb til fordel for en freelancetilværelse i en av Europas storbyer som hadde mer enn 10% arbeidsledighet. Hvorfor i all verden ville jeg gjøre det?

    Det som oppleves som trygt av mange – opplevdes ikke som trygt for meg. Arbeidshverdagen ble etterhvert så forutsigbar og begrenset at jeg manglet utfordringer og begynte rett og slett å føle meg stresset og bekymret fordi jeg ikke fikk brukt evnene mine og utviklet meg – det var stadig tilbakemeldinger som: «vi må passe på at det ikke blir for mye – at du ikke blir utbrent» – mens jeg helst ville opplevd større arbeidspress og fokus på å levere resultater – DET føles som en trygg arbeidssituasjon for meg, og det kan være at dette er det samme for Milennials.

    Et annet aspekt er oppsigelsesfrister. Jeg opplever det som trygt med korte frister fordi jeg da har mer kontroll over min egen arbeidssituasjon og står sterkere når det kommer til lønnsforhandlinger og å finne alternative arbeidssteder hvis det skulle bli ønskelig fra min side. Jeg er dog på nytt i et fast ansettelsesforhold, men ønsker å beholde 4 ukers gjensidig oppsigelsesfrist. Nylig opplevde jeg dessverre at arbeidsgiver forsøkte å presse meg inn i 3 måneders oppsigelsesfrist igjen. Fra mitt perspektiv er dette å fjerne et gode for meg; det truer min valgfrihet, muligheter på arbeidsmarkedet og min posisjon i lønnsforhandlinger, og jeg ønsket derfor ikke å inngå en slik avtale. Dessverre ble dette ikke oppfattet særlig positivt og ironisk nok kan deres forsøk på å binde meg, føre til at jeg går.

    Så selv om jeg pr definisjon (fødselsår) ikke tilhører Milennials, kan jeg svært godt forstå at arbeidsforhold som tradisjonelt har blitt oppfattet som trygge, mer blir sett på som en «trussel» enn et gode, og det blir interessant å se hvor store disse forandringene blir i Norge strukturelt, eller om de blir foretrukket bare av et (mindre) mindretall.

  2. Pingback: Hvem vil være med i den nye underklassen? – Maritfrilanser

  3. Pingback: Skvulp uke 5

  4. Hei Anita!

    Jeg er en økonomistudent fra Handelshøyskolen i Trondheim som for øyeblikket forsker på kvinnelige ledere, og da spesielt hvorfor kvinnelige ledere blir bedømt annerledes enn mannlige ledere. Forskning viser at kvinnelige ledere og mannlige ledere blir bedømt og oppfattet annerledes selv om de har lik kompetanse og oppførsel, og kvinnen bedømmes som oftest mer negativt.

    I den sammenheng håper jeg på å få en kommentar fra deg, da du er en kvinnelig leder som har gjort stor suksess.

    Har du opplevd å bli bedømt annerledes enn mannlige ledere, bare fordi du er kvinne? Tror du at man er mer kritisk når man vurderer en kvinnelig leder?

    Håper jeg får høre noen av dine tanker rundt dette. Svar gjerne på epost :-)

    Mvh. Maria Meland

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *