Fikser du presset? Kan du stå relativt alene i en tøff beslutning? Kan du ta støyten for noe som ikke direkte er din feil? Klarer du å lede folk som ikke er motivert , ikke leverer og i noen tilfeller motarbeider deg? Takler du synligheten en lederrolle krever? Stoler du på egne beslutninger? Stoler du på andre? Skylder du på andre? Lærer du av feilene dine? Klarer du å balansere privatliv & jobb? Tar du ansvar for deg selv og ikke minst, tar du vare på deg selv? (bildet er lånt fra extrapm.blogspot.no)

Ja, for en ting er utdannelse og erfaring, men har du psyken?

Lederoppgavene er mange, oppturene og nedturene varierer, og etter mange års erfaring som leder, så er min konklusjon klar, man må være psykisk sterk, tåle ulik form for press og utvikle en robusthet for å trives som leder på sikt. Det er nok derfor lederrollen også oppleves som både krevende og spennende, fordi den er så utviklende –hele tiden!

Jeg ville ikke valgt annerledes, det er helt sikkert, selv i de mest krevende situasjonene, gir lederollen deg unike muligheter til å utvikle og å forstå unike perspektiv og mennesker Jeg prøver å veilede mine ledere til det samme, spesielt nye ledere. Når man opplever motgang og tøffe perioder først gang, det er da det virkelig gjelder, det er da man må stå i det. (bildet er lånt fra dn.no)

Ingen ledere opplever kun oppturer og medgang, og mange «detter av» når motgangen kommer. Jeg måler mine folk i evnen til å håndtere motgang, evne til å snu en vanskelig situasjon og ikke minst evnen til å være åpen og ydmyk når de opplever at lederoppgaven er tøff. Å strekke ut en hånd, be om råd er en sann styrke i slike situasjoner, det er et sunnhetstegn. Det er så lett å se seg ut av vinduet og finne knagger å skylde på, å innta offerrollen, men som leder er oppgaven motsatt, du må se deg i speilet og ta ansvaret selv, det krever en sterk psyke.

Det er derfor på ingen måte nok å være faglig sterk på et område som leder, du må være psykisk sterk, håndtere relasjoner og mennesker, i komplekse prosesser – og da må du kjenne deg selv, dine egne styrker og svakheter, og da snakker vi ikke om de innøvde styrkene og svakhetene (som perfeksjonist/utålmodig/….) i intervjuprosesser, vi snakker om reell selvinnsikt, selvfølelse og selvbevissthet. (bildet er lånt fra studenttorget.no)

Psyken måles langs tre akser

Kom over denne gode artikkelen på Lederweb.dk fra 2011 skrevet av danske Lisbeth Olesen, psykoterapeut og coach.

Det finnes mye forskning og litteratur om temaet ledere & mentalt styrke, men jeg syntes denne var enkel, effektiv og tilgjengelig.

Artikkelen går igjennom hvordan og hvorfor man ofte måler sin psyke langs tre akser: selvfølelse, selvinnsikt og selvbevissthet.

Artikkelen gir også en link til en test (ikke online, men kan printes ut) som kanskje kan være fin å bruke på seg selv og på andre som en start til økt bevissthet? (bildet er lånt av esourcingforum.com)

Dette er det mange som spør meg om. Mitt klare svar er nei og jeg skal kort prøve å forklare hvorfor jeg mener det (bildet er lånt fra muaythaitraining.wordpress.com).

Begrepet «spisse albuer»

Begrepets opprinnelse finner jeg ikke, men Synonymordboken på nett beskriver «spisse albuer» med blant annet disse nøkkelordene: aggressiv, anmassende, brautende, dristig, frekk, indiskré, inkvisitorisk, innpåsliten, påtrengende, taktløs, uanstendig.

Personlig er jeg ikke veldig glad i dette begrepet, selv om det brukes hyppig og de fleste intuitivt tillegger det samme innholdet,- er det stigmatiserende for ett kjønn, når man snakker om kvinner. Jeg har aldri hørt om en mann som har spisse albuer? Har du? I beste fall har han «baller» og det er jo positivt, da er han jo «mann»?

Uansett, har man «spisse albuer», da bruker man i prinsippet ufine metoder, tar snarveier, bruker hersketeknikker og etterlater seg en haug med skadeskutte kolleger som har følt «den spisse albuen». Ledere som skjeller ut kolleger i nærvær av andre, som ikke holder det man lover og opererer med skjult agenda. Kolleger som er illojale, som ljuger og tar credit for andres arbeid og systematisk motarbeider sine ledere og kolleger er andre.

Begrepet blir også hyppig brukt når man inntar en «offerrolle». De fleste klarer å støtte en venn eller kollega som «mislykkes» eller sliter profesjonelt i perioder. De færreste klarer å stå ved siden av de som virkelig tar av karrieremessig, og da er det lett å hengi seg til uttalelser som: «ja, ja – jeg hadde ikke nok spisse albuer jeg til å få den rollen…».

Vanskeligere å ha «spisse albuer» i 2013

Finnes det slike folk i næringslivet? Ja, så absolutt. «Spisse albuer» er ikke forbeholdt en spesiell arbeidsgruppe, vi møter de i alle yrker, nivåer og miljøer. Men at det er et kriteria for å lykkes i 2013, nei det tror jeg ikke. Jeg tror faktisk det har blitt enda vanskeligere for folk med «spisse albuer» å lykkes nå. Med sosial teknologi er det meste transparent i dag, og har du en ufin stil eller utsettes for en ufin stil, så blir det fort avslørt, begge veier.

Dog, det er forskjell på å lære seg og å forstå dynamikken i næringslivet , til å misbruke roller og maktposisjoner. Som leder må man ta mange upopulære beslutninger, som å si opp folk. Man må være profesjonell og ikke uttale seg om personsaker selv om personen det gjelder går til media eller sprer sin del av historien til andre. Da kan man som leder bli satt i en situasjon hvor man tillegges «spisse albuer» urettmessig, og det kan være tøft første gangen, selv om det er endel av stillingsinstruksen. Andre ganger kan det være helt rettmessig, og ukulturer i selskaper/miljøer kommer frem og blir endret som en konsekvens av åpenheten. (bildet er lånt fra www.bgrice.com)

Ikke ha, men håndtere «spisse albuer» og «baller»

For å komme seg opp og frem bør man ikke ha «spisse albuer», man må lære seg å håndtere «spisse albuer» og «baller».

Dette tar tid, og vi lærer svært lite om dette på skolen. Det tar mange års praktisk erfaring å utvikle denne evnen, å «kjenne lusa på gangen» og det må du hvis du skal opp og frem. Det er evnen til å håndtere slike situasjoner og relasjoner som er det vanskeligste, men også det mest utviklende i arbeidslivet syntes jeg, både som leder og som menneske.

Så hvordan komme seg opp og frem?

Det finnes ingen fasitsvar på hvordan man kommer seg opp og frem, men det er noen ingredienser som pleier å gi resultater: hardt arbeid, evnen til å stå i og å lære av tøffe situasjoner uten å ta «offerrollen», levere resultater over tid, å ta risiko og å rekke opp hånda når muligheter byr seg.

Har du i tillegg et reflektert verdisett i bunn som navigerer deg i situasjoner du kan og ikke kan forutse, så tror jeg du er godt skodd! Og ikke minst, det aller aller viktigste; du kan ikke gjøre alle til lags, det vil alltid være noe eller noen som ikke har sansen for deg eller din stil, sånn er det bare.

Livet er ikke rettferdig og alle ansettelser er subjektive, så å bruke negativ energi på noe du er uenig i, som du ikke kan endre, eller som du opplever er urettferdig – lær av det og gå videre, enten der du er eller ut av selskapet. Igjen, som jeg har nevnt flere ganger i denne bloggen, å smake på å bli når man som mest lyst har til å gå, det er en erfaring jeg anbefaler alle, den kan åpne dører du i utgangspunktet ikke engang hadde tenkt å banke på. (bildet er lånt fra wipit.wordpress.com)

Å se til idretten er et godt tips og jeg skulle ønske vi hadde en like sterk kultur for å fremme dyktige talenter i næringslivet som i idretten. Det har vi ikke ennå. De egenskapene toppidrettsøvere har, gjelder også for folk som vil opp og frem i politikk og næringsliv. En sterk psyke, utallige arbeid/treningstimer, utholdenhet, å tåle nederlag på nederlag, synlighet og å gjøre rom for indiviualitet.

«What comes around goes around…»

Det betyr ikke at det faktisk er mange som kommer seg opp og frem på en ufin måte. Det er det jo, og det vil det alltid være, men det er helt kjønns-uavhengig tror jeg. Trøsten er at når man kommer på et visst nivå – blir det ikke så lett å «bullshite» og jeg tror de fleste blir avslørt på et eller annet tidspunkt hvis man ikke er genuin og ikke vil andre vel. Noen ganger tar dette tid, men jeg er nok en svoren tilhenger av «What comes around goes around» (bildet er lånt fra www.tumbler.com)

Dette blogginnlegget er revidert og ble først publisert august 2012.

Uten nerden stopper verden, sånn er det bare!

Men hvem er egentlig «nerdene» og hvem er GirlGeeksa? Er det et begrep kun forbeholdt teknologi- og realfags-elskere?

Nei, så absolutt ikke, men denne gangen skal dere få en liten stemningsrapport fra teknodamene i Stavanger. Tirsdag 30.april var nemlig et trettitalls kvinnelige teknologi-interesserte samlet på regionens første Girl Geek Dinners , etablert av Toril Nag i Stavanger.

Toril Nag er en ekte tekno GirlGeek, hun er konserndirektør for telekomvirksomheten til Lyse. Hun er utdannet sivilingeniør i Computer Science/Communications ved University of Strathclyde i S

Toril sitter også i en rekke styrer og er blant annet styreleder i Altibox as, Noralarm as, Lyse IT as. Jeg traff henne første gang på et felles styremøte i IKT-Norge.

Toril har skrevet et gjesteinnlegg om Stavangers første GirlGeek samling:

Hva er en Geek?

Ikke bare en teknologi-nerd – men i følge Wikipedia en person med sterk binding til et fagområde. Det finnes selvsagt Tekno Geeks – men også gadget geeks, kultur geeks, design geeks, sports-geeks (joda!), mat-geeks og mange fler.

Hva er Girl Geek Dinners (GGD)?

GGD ønsker å forandre den stereotypiske oppfatningen folk har om at «geeker» bare er menn. Man kan være koke-geek eller motegeek, det handler egentlig om dybdekunnskapen.

Girl Geek Dinners er et globalt nettverk – startet i London, finnes i 70+ byer over hele verden, har en avdeling i Oslo siden 2010 etablert av Bente Kalsnes – og nå altså en i Stavanger.

Hensikten med GGD er å skape en møteplass for damer som er interessert i teknologi på et eller annet nivå, ha det gøy, samt å synliggjøre alle de flinke damene (programmerer, designere, kommunikasjonsfolk, markedsførere, journalister, robotmekkere, statistikk-nerder, etc) som har peiling på teknologi.

Hvert treff har et nytt tema, men felles for alle samlingene er teknologi; eksempelvis kunst og teknologi, unge jenter og programmering, musikk og teknologi, spill og teknologi, sminke og teknologi, idrett og teknologi, mat og teknologi – etc. Girl Geek Dinners finnes nå i nesten alle europeiske land, samt i mange amerikanske og asiatiske byer.

Det hele begynte i London i 2005. Programvareingeniøren Sarah Lamb var lei av å være den eneste jenta på teknologimøter. Hun hadde mange hyggelige mannlige kolleger som var minst like nerdete som henne, men hun ville gjerne diskutere programmering og dingser med jenter også. Men det fantes ingen møteplasser for girly geeks– hva gjør man da? Skaper sin egen, selvsagt.

Resultatet ble Girl Geek Dinners London, som siden august 2005 har møttes på en pub eller et annen uformelt sted, som for eksempel på lunsjrommet til Google. Og siden har ideen spredt seg som et datavirus. Åtte år etter starten kan man gå på Girl Geek Dinners i mer enn 20 land og 70 forskjellige byer, blant annet i Reykjavik, Chicago, Leeds og Brussel. Og nå altså Stavanger.

Hvordan oppstod så ideen til GGD Stavanger?

Jeg var i fjor med på et par GGD treff i Oslo og ble både inspirert og engasjert. Vi vil ikke være noe dårligere her i vest, enn Oslo jentene – vi er i en region med mange store selskaper og en stor bredde i virksomheter som er teknologitunge – så vi bør ha alle forutsetninger for å få til en spennende arena for girl geeks som jobber i regionen.

Jeg tok derfor kontakt med Sarah Lamb og fikk godkjent oppstart av konseptet her i Stavanger samt etablert web siden vår. Deretter kontaktet jeg Sonja Indrebø, IT direktøren i Statoil – en IT dame jeg hadde hørt og lest mye om men aldri truffet. Hun tente på ideen – og samtidig fikk jeg en del henvendelser fra engasjerte Geek damer med ulik profil og alder – som kunne tenke seg å være med i arrangør-teamet. Mer om teamet finnes her .

Første samling – om disruptiv innovasjon i heimen

Den første samlingen ble holdt i Lyses lokaler med tema: Di sruptiv Innovasjon – fra Energi via Underholdning til Smarte hjem og Velferdsløsninger - med gjennomgang og diskusjoner av hva som er på tegnebrettet av ny teknologi for hjemmet.

I Lyse og Altibox har både smarte hus, framtidens TV hverdag og velferdsteknologi stått på agendaen lenge. Vi ser både økende etterspørsel og ikke minst et økende behov for løsninger der informasjon og kommunikasjon skjer over fibernettet.

Arrangementet ble fulltegnet på rekordtid og venteliste måtte til. Det er ekstremt moro å at vi klarte å samle en kunnskapstung gruppe rundt det første middagsbordet i vår region. Og det kanskje viktigste med samlingen var å se hvor mye kunnskap som var samlet og som ble delt under eventet – flere registrerte seg som pilot-testere av nye tjenester og mange kreative innspill kom. Det lover godt for fremtidige samlinger, både på innhold og utveksling av gode tanker og kunnskap.

For meg som har vært i bransjen i mer enn 20 år, er det alltid like moro å møte nye mennesker som arbeider innenfor Norges mest spennende sektor. Jeg tror også på samlinger som har et element av sosialt og faglig innhold, som faktisk gjør det å faktisk bli kjent med nye mennesker og utvide nettverket. Mange arrangementer har enten for tett program eller for mange deltakere til at muligheten til å bli kjent med nye mennesker paradoksalt nok er begrenset.

Derfor satt vi et tak på 30 deltakere denne første gangen, slik at de som deltok skulle bli kjent med noen nye. Det lykkes vi med og neste møte vil enda flere få mulighet til å delta. Etter hvert håper vi at antallet øker jevnt og at mange kvinnelige teknologer finner veien til våre middager i Rogaland.

Kommentar fra tinteguri:

Har DU en geek i magen?

Husk, man kan være geek på mange områder, ikke bare teknologi –

Finnes det ikke en Girl Geek Dinner i din by? Etabler en selv da vel!

Nå har du jo fått oppskriften og kontaktpersonene:)

Bokloven, hvor mange har egentlig fått med seg hva den dreier seg om, historikken og hvorfor vi skal ha en lov? Og er det relevant for deg og meg?

Ja, i høyeste grad, men jeg tror denne debatten har gått under radaren til mange av oss, meg selv inkludert inntil for et par uker siden.

I et portrettintervju med magasinet Bok & Papir var det på tide å lese seg litt opp på forhånd på bransjen og å titte litt nærmere på denne bokloven, som det har vært så mye snakk om, men som ikke helt har fanget min oppmerksomhet og interesse for detaljer.

Etter å ha lest ulike artikler fra blant annet Knut Olav Amås i Aftenposten, som virkelig åpnet øynene mine, perspektivene fra Forleggerforeningen, og ikke minst anbefalingen fra Konkurransetilsynet, så var konklusjonen klar:

- dette er viktig folkeopplysning, dette bør flere få på radaren, ikke bare bokbransjen som naturlig nok er aktive, og politikere som skal ta politiske standpunkt – men vi som lesere – dette handler også om oss. (illustrasjonen er laget av Niels Wisth)

Så engasjert ble jeg at jeg brukte stor sett hele forrige søndag på å forstå innholdet fra ulike ståsted. Jeg twitret og kom i kontakt med både sjefen for Forleggerforeningen, forfattere og advokater. Søndag kveld skrev jeg et innlegg og sendte til Aftenposten, jeg ville foreslå et kompromiss før loven vedtas, for det er stor sannsynlighet for det, og vi snakker om dager nå.

Onsdag 24.april ble teksten nedenfor trykket i Aftenposten Meninger (illustrasjon laget av Niels Wisth, en hyllest til avdøde Steve Jobs)

De fleste nordmenn er veldig glad i bøker og norske forfattere, om det er Jo Nesbø eller Frid Ingulstad. Vi er også glad i teknologi. Vi er blant de fremste i verden til å ta i bruk ny teknologi som mobiltelefon, lesebrett og apper.

Teknologien gir oss nye leseropplevelser, direkte interaksjonsmuligheter med forfattere og innhold, på tvers av landegrenser og intellektuell miljøtilhørighet.

Vi er også en nasjon som har en lang tradisjon for å ivareta bredde og tilgjengelighet i norsk kultur. Vi har opparbeidet en tillit til at det på spesielle områder kan gjøres unntak fra Konkurransereglene med formål om å sikre mangfold foran omsetning.

Bokbransjen har hatt en avtale seg i mellom i mange tiår. De færreste bransjer har en avtale som dette, som regulerer pris og distribusjon i et marked mellom produsent og distributør. Det er rett og slett ikke lov.

Denne avtalen er derfor med kulturpolitisk begrunnelse (å legge til rette for bredde, mangfold, kvalitet, tilgjengelighet i norsk litteratur hvor hensynet til forfatteren og leseren vektlegges) et unntak fra Konkurransereglene, og må få særskilt godkjenning fra Regjeringen. 31.desember 2014 opphører denne avtalen dersom man ikke har gode nok argumenter for å videreføre den.

Bokbransjen i Norge har ikke vokst på seks år, den er svakt nedadgående med en flat omsetning på ca 6 milliarder kroner. Norske lesere derimot leser som aldri før. De ser til et verdensmarked på nett, de vil kjøpe bøker når de vil, fra hvem de vil, til lavere priser, på flere plattformer, de vil ha interaksjon med forfattere, gjerne på flere språk, de vil delta.

Konsekvensene er at tradisjonelle inntektskilder, vekst og forretningsmodeller utfordres i den norske bokbransjen. I likhet med andre norske bransjer må bokbransjen også forholde seg til internasjonal konkurranse og utvikling, selv med særavtaler.

Det ser også ut som om boklovens kulturpolitiske formål allerede oppnåes naturlig i markedet. Mangfoldet har økt, tilgjengeligheten har økt og grobunnen for mindre nisjeaktører har aldri vært så stor.

Hvor hensiktsmessig er da den nye bokloven for oss i Norge? Når Konkurransetilsynet så tydelig konkluderer med at forslaget er til skade for leserne og at den ikke gir garanti for at de kulturpolitiske målsetningene oppnås?

Men det er ikke Konkurransetilsynet som avgjør beslutningen, det er Regjeringen. Vår kulturminister har allerede bestemt seg, hun vil ha denne loven, så sannsynligheten for at den kommer er stor.

La bokloven komme, men er det mulig å foreslå et lite kompromiss før den vedtas?

Kan Regjeringen gjøre det samme som da de behandlet tiltakene for bank og flybransjen? Strekke ut en nasjonal hånd for å sikre bransjens kortsiktig behov for stabilitet, men samtidig sette krav til bransjens egne innovasjonstiltak for fremtiden?

På den måten sikrer vi at bokbransjen selv, når de nå med stor sannsynlighet får gjennom en boklov som primært viderefører dagens rammebetingelser – også legger grunnlag for å skape nye.

Trodde vel aldri jeg skulle skrive et innlegg som omhandlet Justin Bieber, men etter en hyggelig kveldstweet med @eriktorbergsen og @frodew – blir det jaggu en realitet. (bildet er lånt fra www.radiofacts.com)

Altså, til uka kommer Justin Bieber til Oslo for å holde tre konserter, og det kan da ikke være en nordmann igjen som ikke har fått med seg dette fenomenet!

Vi har lest spalte opp og ned om denne Canadiske 19-åringen som har tatt den yngre generasjonen med storm. Til og med politikere har engasjert seg i NRK debatten da en rektor i Ålesund valgte å flytte på tentamendato i samråd med sine elever basert på Bieber besøket.

Mange voksne rister på hodet og syntes det hele er noe tull, ja mange unge syntes også dette er noe tull. Men er det egentlig det?

Nei, jeg tror ikke det. Dette handler om ekte blodfans som de fleste generasjoner har. Det er bare det at vi blir eldre, mange av oss «voksne» glemmer det og vurderer idolhysteriet utfra egen tid.

Det blir veldig feil når det gjelder Bieber’n. Han ble nemlig oppdaget via sosial teknologi, på YouTube. I dag har han mer en 37 millioner følgere på Twitter, og fansen sier at de føler at han «ser» de. Han har vunnet en rekke etablerte priser og blir sett på som vår tids absolutt største idolfenomen, skapt og utviklet via ny sosial teknologi.

Han tilhører den digitale revolusjonen (starte på 80-tallet med distribusjon av PC’n), det er den som har gjort dette hysteriet mulig, så raskt, så distribuert, så dialogbasert med fans.

Vi kjenner jo igjen fenomenet, det er bare historien som gjentar seg. Ta feks Beatles, som slo igjennom på 60-tallet, under den teknologiske revolusjonen.

Uavhengig av tid og revolusjon disse fenomenene befant og befinner seg i, det er noen likhetstrekk. (bildet er lånt fra www.beatlesnumber9.com)

- de voksne rister på hodet

- det skaper samfunsdebatt

- unge som oppfører seg «hysterisk», gråting, massive køer, rare hårsveiser eller andre fysiske fan tegn, irrasjonelt bruk av penger på effekter etc etc

- artister som blir verdenskjente over kort tid

Jeg har selv aldri vært blodfan av noe eller noen, (eneste jeg er bekymret for er trafikken til jobben som ligger på IT Fornebu der konsertene skal være til uka..) og det ser foreløpig ikke ut som noen av mine tre døtre er det heller. Men hadde en av de virkelig utviklet et slikt fan fokus, ja, så hadde jeg nok vært en av de som hadde støttet beslutningen rektoren i Ålesund tok.

At man i dialog med konstruktive elever (som også er blodfans, det går ann…) fant en løsning på hvordan man kunne kombinere det å oppleve en konsert med sitt største livs-idol og å levere gode resultater på skolen.

Vi lever tross alt bare en gang, alt skal ikke være rasjonelt og fornuftig, det må barn også lære.

Derfor, i disse Bieber Fever tider – og siden jeg ikke er spesielt fan av Bieber musikken, skal jeg også hylle min «Bieber» denne uka, nemlig rektoren i Ålesund, Roar Aasen – derfor:

Roar Aasen – I love you!

]]> http://tinteguri.com/2013/04/14/1591/feed/ 5 http://tinteguri.com/2013/04/11/1561/?utm_source=rss&utm_medium=rss&utm_campaign=1561 http://tinteguri.com/2013/04/11/1561/#comments Thu, 11 Apr 2013 19:25:40 +0000 Tinteguri http://tinteguri.com/?p=1561 Continue reading →]]>  

Da folkens, da er første dialog klar, i serien «toppolitikeren møter topplederen» uformelt fra kjøkkenbenken.

Hent deg en kopp kaffe, på med øretelefonene – og sett av 40 minutter til å høre Trine Skei Grande fortelle oss om sine egne valg og refleksjoner, om Venstre, Venstres politikk og historie, fokus fremover og hvorfor vi skal stemme på hennes parti.

Ja, dette er nesten 40 minutter – i en tid hvor alt skal være maks 5-10 min, må vi også gjøre plass til en mer langsom dialog. En dialog som tar seg tid til å høre refleksjonene rundt de store perspektivene – ikke bare ja/nei svar på enkeltsaker.

Hvorfor gjør jeg dette igjen?

Jo, jeg bestemte meg at i 2013, valgåret, var det på tide å ta en oppdatert politisk kunnskapsreise. Jeg kan for lite om norsk politikk og har aldri lest et partiprogram «ordentlig». I november la jeg ut en bloggpost og inviterte de politiske partiene og folk flest til dialog .

Som blogger er det naturlig å dele denne erfaringen og å invitere til engasjement og innspill. Det viste seg at det var flere enn meg som kunne trenge en basis politisk oppdatering på innhold og ledelse av de politiske alternativene vi har i Norge.

Partilederne meldte seg raskt, direkte på bloggen eller via Twitter. Spørsmålene raste også inn fra bloggens lesere – det manglet absolutt ikke på engasjement!

Habilitet: Dette arbeidet er 100% basert på dugnad 0g eget initiativ. Jeg er ikke tilknyttet et politisk parti (kanskje tar jeg et offisielt valg til høsten basert på disse dialogene?) og ønsker å belyse alle de viktigste politiske alternativene vi har. Ingen PR byrå eller eget selskap er involvert i dette dugnadsarbeidet. Dette er det bloggeren tinteguri, som også er næringslivsleder, som står bak med hjelp av gode, frivillige venner.

At man er leder for et amerikansk børsnotert datterselskap i næringslivet er ikke ensbetydende med at man stemmer Høyre, så fikk jeg sagt det også!

Stor, stor takk til kameramann Vegar som har filmet og Cathrine som har kommet med råd på redigering og innhold, da dette er svært ukjent farvann for meg.

Hva snakker vi om?

Jeg er på søken som usikker velger, jeg har ingen avklart partitilhørighet og jeg er nysgjerrig som toppleder – hvordan tenker en toppolitiker rundt sitt parti kontra mine tanker rundt å lede et selskap? Hvilket inntrykk får jeg av toppolitikeren som leder i denne dialogen? Hva står partiene for i 2013? Blir partiene mer og mer like med de samme fanesakene slik at vi velgere ikke klarer å gjøre tydelige valg? Hva ligger i de ulike partienes historie og hvor viktig er den for fremtiden? Hvordan differensierer dette partiet seg fra de andre partiene? Hvordan har utvikling de siste årene vært for partiet, endringer som har hatt stor betydning? Hvilke myter er de mest usanne rundt partiet? Hvordan oppsummere dagens politiske budskap og hvorfor skal vi stemme på nettopp dette partiet?

Litt om form & format

Dette skal være en dialog, en uformell dialog på kjøkkenbenken hvor jeg stiller åpne spørsmål for å forstå og belyse alle overordnede temaer som har kommet inn, ikke for å kritisere eller kommentere uenigheter og enkeltsaker. Det får vi mer enn nok av fremover!

Derfor gir disse intervjuene god tid for toppolitikeren til å svare, noe de sjelden får anledning til – dialogen er «neppå» som videomannen min Vegar sier.

Jeg er ingen politisk journalist, og er ikke skolert til å intervjue folk på film, men det er hele poenget også.

Dette er en ekte dialog, med de feil og mangler det har!

Trine Skei Grande var først ute – nå står Audun Lysbakken, Knut Arild Hareide og Erna Solberg for tur!

KLIKK: SNURR FILM

(fra VIMEO , mulig den må buffre litt først, tung fil:)

Jo, nå skal du høre. Hent deg en kopp kaffe eller te så skal jeg forsøke å forklare hvorfor jeg mener at dette også er relevant for deg, uansett hvor du jobber eller om du jobber.

22.mars ble en Digital agenda for Norge for første gang presentert i form av en Stortingsmelding: (Meld. St. 23 (2012–2013) – IKT for vekst og verdiskaping. (bildet er lånt av www.digi.no)

Formålet med denne meldingen er å legge frem regjeringens politikk for hvordan Norge som samfunn utnytter mulighetene IKT og internett gir for verdiskaping og innovasjon.

Hvorfor er dette viktig? Hvorfor skal du og landets øvrige innbyggere bry seg om dette?

Jo, av tre viktige årsaker:

1) det offentlige står ovenfor en massiv digital transformasjon (feks innenfor Helse) finansiert av oss skattebetalere og

2) IKT som næring er Norges tredje største målt i omsetning (uten å være definert som en av Norges viktigste næringer…) og

3) IKT næringen er fundamentet for økt konkurransekraft for alle andre næringer.

For det er nemlig INGEN næringer i Norge som ikke er direkte påvirket av den teknologiske utviklingen. Næringer som sittende regjering utvikler nasjonale strategier for er kjente sektorer som marin, maritim, energi, miljø og reiseliv. Alle disse næringene har en fellesnevner for å lykkes, evnen til å omfavne, benytte og å kapitalisere på teknologiens muligheter for å øke sin konkurransekraft.

Vi har forutsetninger for å bli best, men vil vi det?

Er det ikke opplagt at vi bør utvide våre tradisjonelle satsingsområder med et nytt, med IKT? Vi kan, hvis vi vil, sørge for at IKT blir et næringsområde hvor Norge kan utvikle spesialkompetanse og opparbeide seg særlige fortrinn som å bli det landet med den mest innovative offentlige sektoren. Hvis vi vi vil, for vi må ikke, det brenner ikke under beina våre – ennå.

I følge Digit rapporten fra januar 2013 (en rapport som kartlegger flaskehalsene for digital verdiskaping i Norge) scorer Norge midt på treet i Europe’s Digital Competitiveness Report når det kommer til salg av varer og tjenester på nett.

Det betyr at vi har en fantastisk posisjon til å ville mer. Som norske Google sjef Jan Grønbech sa på lanseringen av den digitale agendaen ; vi er ikke et innovativt IT-land, men har alle forutsetninger for å bli det. For som Grønbech minner oss om, det norske folk er i særklasse, vi er de mest digitale i verden. Ingen har flere smart telefoner, ingen har større bredbåndsdekning.

Hva mer skal til for at denne næringen blir definert som en av Norges viktigste for fremtiden? Mye, men en bred politisk forståelse, forankring og økning i allmenn interesse for næringen ville ha gjort underverket . Tenk om politikerne våre ble like opptatt av teknologi som reiseliv og fisk, det hadde vært noe det, men det må drives av flere, ikke minst av av bransjen selv, og av deg og meg . (bildet er lånt av www.idg.no)

Hvordan skal vi klare å øke engasjementet og interessen for IKT?

IKT er et område som mange nordmenn er interessert i, men ikke mange nok. Det er det mange årsaker til. Vi kjenner alle godt til teknologiens rolle i utvinning av olje og i norsk ingeniørvirksomhet, men der stopper det også for mange. Først og fremst er det et fagområde som tradisjonelt snakker et eget språk som betyr mye for få. Ord som Cloud, SAAS, PAAS, SOA, VoiP, WLAN og lista er lang.

IKT er også assosiert med store, komplekse og dyre prosjekter som ikke leverer på tid og budsjetter. Faglig er det krevende for våre politikere til å sette seg inn tematikken, og den har hittil hatt liten nedslagkraft hos folket og gir lite oppmerksomhet i media med mindre det er dårlige nyheter. Altså, ikke et opplagt område politikerne kjemper om for oppmerksomhet. Risikoen og kunnskapsterkselen anses fortsatt som stor. Det er ikke nok med en aktiv IT minister, dette må forankres mye bredere og tverrpolitisk.

En tredje utfordring som vi i bransjen selv må ta ansvar for, er å demonstrere teknologiens betydning for sluttbrukere og hvordan teknologiens rolle bidrar med å løse viktige samfunnsoppgaver som frigjøring av varme hender i helsesektoren. Mange i bransjen vår er gode på det, men det blir stykkevis og delt. Vi må ta av oss produkthattene og bistå i flere saker enn de som naturlig representerer egne selskapers hovedfokus. Det er helhetsperspektivet som er krevende her, ikke enkeltløsningene.

Mange av oss må slutte å sutre også. Bare se på avisoppslagene, de sier sitt. Vi klager på at det offentlige ikke har innkjøpskompetanse, at politikere ikke skjønner bæret av teknologiens betydning, at NAV velger feil løsninger og leverandører, ja listen er lang, og mye av kritikken har nok også sine sannhetsøyeblikk. Ja, klart vi må si i fra, men er vi like gode på å koordinere oss på tvers og å fremsnakke oss sjøl som bransje og ikke minst kundene våre (det offentlige er et stort og komplekst kundegrunnlag) som feks maritim industri er? Min opplevelse etter 17 år i IT bransjen tilsier at det ikke er tilfelle.

Når vi nå har fått en nasjonal digital agenda så har politikerne gjort et stort fremsteg i å sette IKT på nasjonal dagsorden. Det er en begynnelse, en viktig begynnelse. Omfavner den alle områder? Dekker den alles interesser? Nei, men det er heller ikke mulig, derfor ønsker jeg at vi først og fremst ønsker den hjertelig velkommen og fokuserer på de store perspektivene som forankring og fokus før vi setter i gang skytset på å finne fem feil – for det er vi gode på, og det er bra det, vi kommer til å trenge alle perspektivene og detaljene på sikt. (bildet er lånt av www.nettavis.skolenettet.no)

Offentlig sektor – der 1 av 3 nordmenn jobber

Det er mange oppgaver som skal løses i det norske samfunnet med digital fokus som vil bety mye for oss alle. La oss begynne med offentlig sektor, en sektor hvor 1 av 3 nordmenn jobber. Offentlig sektor er den virksomheten som skal sørge for felles oppgaver og forvalte felles verdier i samfunnet vårt. Den offentlig forvaltning består av statsforvaltningen (inkl. trygdeforvaltningen) og kommuneforvaltningen (kommuner og fylkeskommuner). Hovedoppgaven er å produsere fellestjenester, som i hovedsak er finansiert via skatter og avgifter. (bildet er lånt fra www.adecco.no)

Derfor bør vi skattebetalere være ekstra interessert i hvordan IKT kan bidra til at vi får mer igjen for pengene vi betaler inn. Hittil har det vært mye fokus på IKT prosjekter i det offentlig som har gått galt og på traurige anskaffelsesprosesser som frustrerer både bestillersiden og leverandørsiden. Dette er ikke et enkelt bilde å løse, men lett å angripe. Men vi må huske en ting, dette handler om mye mer enn IKT verktøy. Digitalisering av det offentlige handler om ledelse, prosesser, mennesker OG deretter IKT verktøy. Det handler først og fremst om ledelse av og med folk, ikke teknologi.

Digitaliseringsepoken som vi nå er i representerer store endringer i måten vi jobber på, hvordan vi samhandler med andre og hvordan vi forventer at tjenester og løsninger skal leveres fra henholdsvis NAV, Plan og Bygningsetaten, Politi, forsvar, justis- og utenriksvesen.

Dette er komplekse endringsprosesser som blir enda mer komplekse når vi skal sørge for samspill mellom statsforvaltningen, kommunalforvaltningen og det private næringsliv. Ledelse, politikk og jus er tre viktige rammevillkår som også er i endring og som danner viktige muligheter og begrensninger på vårt nasjonale ambisjonsnivå. Synlighet er en svært viktig start, og også fremsnakking av næringen som IT ministeren var tydelige på da hun lanserte vår første nasjonale digitale agenda.

Så hvor går vi fra lanseringen til implementering?

Jeg tror det er fem svært viktige perspektiv som må jobbes med fremover nå:

1. En omfattende nasjonal IKT opplysningskampanje – som demonstrerer hvordan digitalisering påvirker oss som brukere og vårt samfunn (kjøres av Direktoratet for Teknologi, Difi?

2. Ledelse & mandat (klart mandat for ledelse og gjennomføring av planer, hvem bestemmer hva over hvem når? dette er svært viktig og litt utydelig i dag)

3. Ambisjonsnivå (litt bedre eller helt i toppsjiktet? hvilke fokusområder implementeres først og hvordan måler vi? )

4. Grunnprinsipper (rundt sikkerhet, deling av data, opphavsrettigheter, personvern etc)

5. Grunnmurselementer (sikre spredning av digital kunnskap, infrastruktur som bredbånd til folket etc)

Et «IT forlik»?

To av de største forutsetningene for å få dette til er langsiktighet og fokus. Da må tverrpolitisk enighet på plass for å sikre fremdrift tror jeg. Vi kan ikke være avhengig av sittende regjeringers kortsiktige fokus og tidkrevende politisk krangling som basis for hva som prioriterer ulikt innhold og initiativ Det vil sanere store, komplekse transformasjonsprosjekter som må settes i gang nå og som vil ta tiår å gjennomføre på grunn av kompleksiteten. Derfor, er det relevant å tenke et IT forlik? Som klimaforliket?

Et slikt forlik sikrer en viktig reform som alle partier kan omforenes rundt og som omfatter alle involverte parter. Videre kan et slikt forlik definere tydelige ambisjoner og forutsetninger. Det betyr ikke at alt er perfekt og at alt vil gå på skinner, men den vil bidra til at vi løfter fokuset på IKT der det skal være, der det må være hvis vi skal lykkes med den digitale transformasjonen i vårt norske samfunn.

Dette er en oppgave for alle, vi må engasjere oss, vi må bruke tiden på gjennomføring mer enn vi krangler politisk om innhold. Vi må ha fokus på hva vi skal oppnå og hvordan, ikke starte med innkjøp av IKT verktøyene for å stilne stormen en kort periode. Gjør vi det kan Norge bli verdens mest innovative IT land.

Hva mener du?

Representerer ikke teknologi og digitalisering av det offentlige og næringslivet en viktig og stor nok reform i samfunnet vårt til at næringen bør bli definert blant Norges viktigste? Er ikke du også opptatt av hva skattepengene våre skal brukes til her når det er du som skal sitte igjen som bruker av tjenestene det være seg i møte med helsevesenet, med NAV med Politi eller med Bygg og Plan?

Hvordan skal vi klare å sikre det helt nødvendige brukerperspektivet i våre store transformasjonsprosjekter? Hva er argumentene for at vi ikke skal kunne etablere en «forliks» tankegang på dette området? Hvilke andre alternativer har vi for å sikre fart, engasjement og gjennomføring? Hva skal til for at DU blir engasjert i dette? (bildet er lånt fra www.tvrose.wordpress.com)

Honoraret jeg får for dette skrivearbeidet går uavkortet til «Alt For HP Norge Damene», og vi har nok av initiativ vi kan bruke pengene til:). Dette er jo et blad for Damene, så da skriver jeg til Damene – So here goes:

Topplederstilling, IT bransjen & blogging, en umulig kombinasjon?

Jeg har valgt å ta en topplederstilling, i en mannsdominert bransje, og jeg blogger. I utgangspunktet medfører disse valgene en uvanlig kombinasjon, stor synlighet og derav store muligheter for kritikk.

Det ligger et sett av etablerte forventninger og myter rundt hvordan en toppsjef skal oppføre seg, hvordan en mannsdominert bransje er, og det inkluderer absolutt ikke en blogger profil som assosieres med noe «barna mine driver med». Satt helt på spissen; «excel, teknologi & cup cakes?»

Vil bruke stemmen

Etter snart 17 år i næringslivet har jeg fått en stemme som toppleder. Jeg har gått gradene. Den erfaringen vil jeg bruke til noe positivt, til noe mer enn bare å levere på jobbeskrivelsen min. Jeg vil sette spor, påvirke og oppmuntre andre til å ta lederstillinger, til å søke etter personal- og budsjettansvar, fordi det er viktig, spennende og ikke minst utviklende.

Man kan fint være toppsjef, kvinne, ha barn og et godt liv uten at det går på bekostning av livskvaliteten. Det ER mulig å fikse et interessant og krevende jobbliv med et spennende nok privatliv, hvis du vil (og har helsen på din side).

Med ambisjonene på rett nivå, lave skuldre og evne til å slippe mer og mer kontroll, så kan dette gå veldig bra, for veldig mange. Alt MÅ ikke være perfekt, livet blir faktisk mye bedre når man gir avkall på alle plikter og «må-innhold» som vi ofte kanskje pålegger oss selv? Du har bare rapporteringsansvar for deg selv, ikke slit deg ut nødig med å tro at du må leve slik og slik, ta et oppgjør med egne forventninger. Jo mer du trener på dette, jo bedre blir du på å mestre eget liv tror jeg. (bildet er lånt fra www.barnehagen.no)

IT bransjen = genial for kvinner !

Ja, IT bransjen er mannsdominert, tallenes tale er klare. Men denne bransjen har gitt meg mange utfordringer og muligheter, og det er fullt mulig å gjøre en karriere i denne bransjen uten å ha studert teknologi damer. Det er mange roller som skal fylles på salgssiden, på HR, finans, kommunikasjon og ledelse. Ikke alle må være teknologer eller ha passion for dingser fra barnsben av.

Det er en stor misforståelse at alle må ha studert realfag for å lykkes i vår bransje. Ja, vi trenger teknologene (og vi har flere fantastiske kvinnelige teknologer i Norge ..), og uten nerden stopper verden – det er ubestridt! Men teknologene trenger også kompletterende kompetanse for å sørge for at teknologien og løsningene kommer til markedet, at den fungerer på brukerens premisser, at man kan snakke om den på en måte alle forstår slik at det blir salg – for det er salg som finansierer teknologene – teknologien selger nemlig ikke seg selv i vår bransje i 2013. Det er mange år siden det.

Dette er en bransje hvor tilrettelegging av fleksibilitet er i fokus, og tar man litt ansvar selv og er tydelig til arbeidsgiver hvordan man trenger å få livet og dagene sine til å gå rundt, så er sannsynligheten stor for at du blir hørt i vår bransje. Prøv det, det har fungert for meg og mange andre i snart 17 år. Vi må bare blir litt bedre på å fortelle om dette.

Men DU må rekke opp hånda litt, sørge for å være den viktigste spilleren i eget liv for å tilrettelegge ting slik at det passer nettopp deg og dine. Du må bare tørre å gjøre det. (bildet er lånt fra www.cnmeonline.com)

Bloggformatet?

Sosial teknologi har kommet for å bli. Kravet og evnen til å kommunisere mer og på nye måter blir ikke mindre for ledere fremover. Bloggformatet passer for meg, der kan jeg skrive slik jeg snakker, på mine premisser. Bloggen har også blitt et viktig refleksjonsverktøy for meg som leder. Jeg må ikke ut på ski eller i marka for å reflektere, jeg må skrive, og jeg deler det jeg skriver.

Jeg er på ingen måte den første lederen som bloggger. Men jeg er kanskje blant de første som blogger om perspektivene ledelse, familielivet og kvinnen? (bildet er lånt fra www.bloggingehow.com)

Jeg er ikke redd for å dele, for å bli kritisert – jeg har 17 års erfaring med det damer, og det har gjort meg rimelig robust. Jeg ser at mediene så gjerne vil snakke om det personlige på bloggen, om at jeg er kvinne, blond og 3 barns mor, enn om de nærmere 40 fagartiklene jeg har publisert. De vil snakke om tidsklemma og det at jeg bruker sosiale medier aktivt som toppleder.

De færreste vil snakke om reisen fra trainee til administrerende, hvorfor jeg har valgt å ta ut utdannelse istedenfor høyere lønn i en årrekke, den 5 måneders lange strategiprossesen i HP, med det knallharde arbeidet bak, om alle analysene og forankringsarbeidet med 400 kolleger. Om hvordan det er å levere på resultater i et børsnotert selskap kontra et norsk oppstartselskap, om ledelse, om teknologi og digitaliseringsbehovet i Norge.

Men det kommer seg, sakte men sikkert så blir dette bedre formidlet og mer nyansert, og når interessen for det personlige har stilnet, og det vil det, så åpner det seg enda flere rom for også å snakke om de faglige sakene jeg virkelig er opptatt av, og det er mange. I mellomtiden må jeg tåle at media og andre er opptatt av kombinasjonen og det personlige, for den er ikke helt A4, selv i 2013.

Vi vil se mennesket bak i 2013, med alle de «feiltastiske» (begrep fra Katrine Aspaas sin bok Raushetens Tid) sidene vi har på en personlig og ikke for privat måte – vi vil ikke bare se opplagte glansbilder eller etablerte fasader, ledere settes ikke på pidestaller og kan lede uforstyrret i hierarkiske, lukkede rom i 2013 – vi vil ha et innblikk, et reelt innblikk – det koster litt å by på det, men prisen er lav – jeg får så himla mye igjen. Anbefales damer, anbefales!

Ja, denne uken har det naturlig nok vært mye fokus på likestilling og feminisme i mediene, både i de tradisjonelle og i de nye sosiale kanalene har det blitt behørig dekket i forbindelse med Kvinnedagen 8.mars. (bildet er lånt fra www.kjellmann.wordpress.com, forøvrig en god side som oppsummerer historien i norsk kvinnekamp)

Spørsmålene som stilles har vært mange og mangfoldige; hva inneholder kvinnekamp anno 2013? Er det ikke lov å være hjemme med barn lengre til hva er mannens rolle. Og debattantene har vært like mange, fra kjente politikerkvinner som jobber mer enn 70 timer i uka til mindre kjente kvinner som har valgt å være hjemme med barn og som frivillig tar de økonomiske og sosiale konsekvensene det valget representerer.

Det som slår meg etter både å ha deltatt aktivt i ulike kvinnemarkeringer denne uken og leste mange gode kronikker og innspill, er at mangfoldet blant norske kvinners meninger og holdninger virkelig etablerer seg i det offentlige rom. Det syntes jeg er bra, veldig bra.

Jeg som er født og oppvokst på 70-tallet syntes det er en befrielse å se se at det ikke lenger kun er «Gro» eller «Tårnfrid» som karakteriserer den norske arbeidskvinnen i 2013.

Vi har et MYE større mangfold nå, og alle krever de sin rett til å ta egne valg, de som velger karriere og de som ikke velger karriere, uten å bli dømt av sitt eget kjønn. Dette er ikke bare bra, dette er er strålende!

«Vi kvinner mener at…»

Begreper og uttalelser som starter med eller inneholder «vi kvinner mener at» ser ut til å ikke ha livets rett lengre. Det skaper massive reaksjoner når noen hevder en bestemt holdning på vegne av et helt kjønn. Og da har vi kommet langt i debatten om kvinnekamp syntes jeg. For den er ikke «eid» av en spesiell gruppe eller profiler. Når LO topp ber unge kvinner som viser sin holdning til kvotering om å fjerne seg fra en 8.mars markering og kaller de historieløse, ja, det representerer den gamle måten å arbeide med likestilling og feminisme på, «it’s our way or the highway.»

Det er like sært som at jeg som vokste opp på 70-tallet skulle sitte fast i en holdning om at feminister, det er de sure, sinte damene som har «finni seg sjæl» i 50 årene, med en øredobb og flagrende skjerf og gevanter. Det blir helt feil i 2013, men jeg har ment det en gang, og jeg har følt det på kroppen også.

På tidlig 2000 tallet da kvotering var et tema i næringslivet og jeg mente at det ikke var nok, at vi også måtte jobbe innad i selskapene for å sikre at jentene tok linjeansvar for å kunne gjøre seg attraktive til styreverv, da fikk jeg mange kvinner mot meg.

Mange profilerte maktkvinner som mente at jeg var historieløs og satt meg i kategorien «idiot» som ikke skjønte mitt eget beste som ikke automatisk var for kvotering. De spurte meg aldri hva min mening var, de fyrte løs med sine meninger, som jeg også burde representere. Ufint syntes jeg, men det stoppet meg jo aldri for å mene det jeg mente og for å sette i gang tiltak som var kompletterende til kvotering. (bildet er lånt fra www. rctruckstop.com)

«Du er historieløs»

Nei, jeg er ikke historieløs. Jeg «leverer» på det kvinner før meg har kjempet for, frihet til å selv velge hva man vil bruke sitt liv til. Jeg har valgt å kombinere familie og karriere, uten å sitte med skyldfølelse på at jeg ikke er god nok på noen av disse arenaene. Barna mine blir godt tatt vare på og mannen min og jeg har et godt ekteskap. Og jeg er gammeldags, jeg liker at mannen min hugger ved og måker snø, og jeg er moderne og tar det som en selvfølge at vi deler på ansvaret hjemme.

Jeg kjenner meg lite igjen i hvordan «Kvinne2013″ som sendes på NRK beskriver hvordan det er å være arbeidende småbarnsmor; men det betyr ikke at den realiteten som beskrives der ikke er reell for mange. Jeg respekterer det og jeg vil bli respektert tilbake, men jeg ønsker meg at nyansene kommer bedre frem i mediene.

Jeg håper vi snart kan bli ferdige med å bare holde liv i ytterpunktene, men vise flere situasjoner og perspektiv, også de som er «lykkelige» med sine livsvalg. At vi aksepterer de ulike valgene enhver kvinne måtte ta i sitt liv og ikke påtvinger noen en politisk korrekt fasit eller gi noen et inntrykk av at valgene de har tatt har liten samfunnsverdi.

DETTE handler blant annet norsk kvinnekamp 2013 om for meg, respekt for mangfoldet blant norske kvinner.

Fremtiden

Nå må nye generasjoner få legge eget innhold i kvinnekampen i det norske samfunnsliv. For mange betyr det at at det er like verdifullt om man velger å være hjemme med fire barn, blir forsørget av en manns inntekt eller selv jobbe 70 timer i uka som meg. Vi har plass til alle, vi har behov for alle. Ingen kvinne kan i 2013 påtvinges et syn fra 50 tallet om at et kjønn bør oppføre seg slik eller slik, det aksepteres ikke lengre. Jeg er sikker på at de aller fleste norske kvinner forstår konsekvensene av sine valg, de færreste trenger å bli fortalt at de mister pensjonspoeng når de velger å være hjemme, det er å undervurdere dagens kvinner som selv ønsker å ta dette valget.

Vi har ikke mangel på viktig tematikk å engasjere oss i når det gjelder kvinnekampen, det er bare å se utover de norske landegrensene så er det nok av saker som setter vår egen fokus på hvordan vi velger å jobbe/ikke jobbe i helt andre perspektiv. I mange land handler det fortsatt om de helt basale rettighetene som vi i Norge i veldig stor grad har på plass. Men forrige ukes debatter handlet jo først og fremst om den norske debatten.

Den fineste og viktigste kronikken jeg har lest denne uken, som oppsummerer kjernen i denne tematikken, den er skrevet av en mann, en som hyller sin kone, har du 5 minutter, les den her: «Hyllest til en kvinne på kvinnedagen, og noen sukk over en annen»

Denne bloggen handler jo som kjent ikke bare om den faglige jobbsiden av lederprofilen, men også om flere temaer, som serien Hva har DU på deg på jobben.

Poenget med serien er å få et ekte og mangfoldig innblikk i hva vi har på oss på jobben i 2013, vi som ikke lever av mote og design, å se hvor ulike vi er, vise mangfoldet av yrker og kanskje blir vi inspirert av andres ideer og klesfilosofi?. Her er det ingen fasitsvar på rett og galt, vi er så forskjellige – og det skal vi være!.

Møt Lene Toftegård Ross, ingeniøren med MBA og psykologi grunnfag fra Aker Solutions – OG klesinteressert:).

Lene har jobbet 5 år i Aker Solutions og 10 år i Aibel. Hun er aktiv på sosiale medier og jeg traff henne via Twitter. Jeg gleder meg til å se hvordan en ingeniør kler seg på jobben – på tide å åpne klesskapet igjen. PS: twitter ryktene sier at hun er en av de best kledde i Aker!

(bildet er lånt fra www.ambisjoner.no)

Fra Lene Toftegåd Ross

Klær og shopping er noe jeg synes er veldig morsomt. Innimellom leser litt klesblogger også, men blogge selv…? Ikke prøvd før!

Etter ivrig twitring med Anita om et tidligere «hva har du på deg på jobben» – innlegg fikk jeg plutselig utfordringen – og ja, utfordringer er jo til for å tas selv om det er med skrekkblandet fryd, so here I go

Jeg jobber i Aker Solutions, nærmere bestemt som leder for Project Management & Control i BA Umbilicals. Det blir noe kunderepresentasjon, men generelt liker jeg å kle meg pent uansett hva jeg skal.

En del av klærne mine er kjøpt på impuls og på nett, men de siste årene har nok de største utskiftningene i klesskapet kommet til i forbindelse med reiser. Med 3 små barn blir det ikke all verdens tid til shopping, så det gjelder å benytte anledningen når en har den! Jeg er opptatt av detaljer, mønster, snitt, smykker… og ofte kan jeg ha klær i mange år når jeg først har funnet det rette plagget.

Mandag

Gull/beige silkebluse fra Massimodutti, skinnskjørt fra Zara og de sorte favorittstøvlettene fra Billi Bi.

Blusen ble noe blass i fargen på bildet, men jeg liker den fordi den har litt annerledes hals med glidelås og rynker. Skjørtet schvunger litt ut bak så det er ikke så kjedelig som mange typiske pencil-skjørt. Støvlettene liker jeg godt fordi det kan brettes opp og ned, og dermed gi ulike inntrykk.

Tirsdag

Favorittfargen min er og har alltid vært ulike nyanser av grønn, men de siste årene har støvlilla kommet seilet opp som en god konkurrent. Det begynte med at jeg fikk skjerfet i merinoull i barselgave fra en venninne – det har vært en favoritt siden! Skjørtet falt jeg for pga. fargekombinasjonene, og jeg tenkte at dette gir et vell av muligheter for topper….

Lite visste jeg da jeg kjøpte det at det skulle bli det vanskeligste plagget i klesskapet å matche. Foreløpig er løsningen grått tilbehør. Skjørt: St- Martins, dressjakke: H&M, støvletter: Via Vai.

Onsdag

Jeg er avhengig av å ha en sort, god dressbukse i garderoben. Denne fra Filippa K er jeg veldig fornøyd med. Sjøgrønn bluse fra Sisley og pumps fra Filippa K.

Torsdag

Tho – søstrene Nina og Lisbeth lager utrolig fine kjoler. Denne i ull er en vinterfavoritt .

«Casual Friday»

Nå er ingeniørmiljøet temmelig «casual» alle dager i uka, så jeans er aldri feil. Prøver å «sprite opp» litt med turkis/rosa topp fra Bennetton og sort dressjakke. Jakken (Events Australia) er et eksempel på et plagg jeg har hatt i maaange år – denne ble faktisk kjøpt da jeg studerte i Australia i 2003. Det klassiske varer nesten evig… Pumps fra KMB.